Fortsatt trening men tiden strekker ikke til

Jeg trener fortsatt, men ikke så mye som jeg ønsker meg. Det føles som om jeg aldri slapper av. Tiden bare flyr avgårde mellom fingrene mine mens jeg haster fra det ene til det andre, mellom klesvask og legging av barn. Jobben må man jo innom også innimellom.

Men jeg trener tirsdager med Master E. Først taekwon-do og så Hapkido. Like supermorsomt enda. I går øvde vi endel med stogg (danbong). Knallgøy. Følte faktisk at jeg fikk det til, og da er det enda morsommere. Skulle gjerne trent enda mer, begge grener, men så lenge sambo skal ha et oppkjøringsløp mot svart belte til sommeren, så får jeg bare stå litt til side nå :-)

Verdens beste treningsvenner

Jeg må fortelle... jeg er igjen veldig imponert over de jeg trener for og med. Men først: På lørdag som var gikk mannen opp til rødt belte!! Kjempebra og jeg er superstolt. Nå er det bare å stå på mot svart stripe til jul og dan. grad i juni 2015. Vi må fordele treningene mellom oss. Jeg har kommet dit at jeg lærer best ved egentrening med bistand, men mannen må nesten få samme. Han får derfor trene poomsae og egentrening på mandager. Jeg trener med Master E og Hapkido på tirsdag. Onsdag og torsdag må vi dele på.

På tirsdag var det duket for dobbeltime - endelig! Jeg klarte å få med Karate L som har "konvertert" til oss. Superflott jente som ikke kler det hvite beltet. Tydelig at dette kan hun (2. dan i Karate), så jeg tipper det går fort oppover i gradene.

Etter første timen ventet jeg litt ute til de andre på Hapkido var varmet opp. Karate L fortalte at hun skal ut og reise, blant annet til Mexico City. Master C er fra Mexico, så Master E henter ham fra timen for tips til en fin opplevelse. Og der hiver Master C seg rundt, ringer en kompis og sørger for at Karate L og venninnen hun skal besøke får lokal guide til oppholdet. Wow! Det ville ikke alle gjort. Kudos til Master C! Igjen, jeg trener med verdens beste gjeng!!

Vi hadde forresten endel hapkido-rulle på trening. Kjenner jeg er engstelig etter for mange stupe-kråke-strekk-i-nakken-hendelser. Men stille og rolig, så får jeg til mer og mer. Ikke helt der at jeg hopper over masse matter/firkanter i mattene, men tryggere enn første gang, og det er fremskritt.

Treningsfri uke... ikke frivillig

Nå skal mannen begynne å jobbe seg opp mot svart belte. Løpet er rødt nå, svart stripe til jul og evaluering i februar, deretter gradering til sommeren. Han skal pushes og jeg håper virkelig han klarer det. Det er litt morsommere å være engasjert i det når det gjelder oss begge, selv om jeg klarer det alene også.

Han har knapt med tid før neste gradering som er til helgen, men med innsats på trening i dag og i morgen, og ellers hjemme så bør det gå. Jeg er nemlig bortreist onsdag og torsdag og fredag er det ingen oppsatt trening. Jeg skal gjøre mitt for å pushe ham hele veien og legge til rette for at han skal få trene. Men jeg ønsker å trene selv også, så det blir litt av en kabal. Det ordner seg nok tenker jeg.

Uansett betyr det at det ikke blir trening på meg denne uken, og jeg kjenner allerede abstinensene. Jeg må skikkelig i gang neste uke. Selv om det er varmt og fint ute om dagen, så er det kaldt om natten og morgenen og jeg merker på kroppen at det er høst og vi nærmer oss den mørke årstiden. Rotten kropp og ikke fylt 40. No good. Trening og kosthold så jeg holder meg sprek lenge...

Positivt er at jeg ser lys i enden av tunellen med alt som skal gjøres hjemme. Nå er det forsåvidt mye jobb og mange timers arbeid igjen ute, men det hjelper. Lekeapparatet og sandkassen er på plass. Vi må feste sklien og litt småplukk. Og så er det litt gjerding og rydding av ved. Så lenge det er godvær så gjør vi unna mest mulig, og kanskje vi finner igjen garasjen ila noen uker også.

Snart er det mørkt og kaldt og vått ute. Da kan vi jobbe inne med å ferdigstille det som skal gjøres der. Det vi skal gjøre så snart som mulig, og forhåpentligvis til helgen, er å frigjøre plass i treningsrommet. Da kan vi få brukt spinnsykkelen og multigymmen. I tillegg kan vi bruke sekken i stuen, og endel trening krever ikke noe utstyr. Formen kan holdes i sjakk også de dagene vi ikke får til organisert trening.

Kjenner at bare tanken på å trene gjør meg lykkelig! Tjoho! :-)

Altfor lite trening gir en rotten kropp

Merker at jeg ikke får trent nok om dagen. Jeg kommer ikke i gang med taekwon-do og hapkido får jeg bare til en dag i uken. Dette gjør at fibromyalgien, som fra før reagerer på sesongskiftet, driver og tuller med meg. Formen er dårlig. Jeg er sliten og slapp uten energi (se tre måter å si akkurat det samme på). Jeg må nok bare innse at det er sånn noen ganger. Jeg har rett og slett ikke kapasitet akkurat nå. Ikke for det, de dagene jeg ikke har sjanse til mudo, så kan jeg tross alt trene hjemme. Vi har muligheten til det. Jeg skal i gang, og det snart. Neste uker er jeg bortreist fra onsdag til fredag, så det må bli etter det.... og masse unnskyldninger innimellom...

Nå er det snart høstferie. Heldigvis er vi ganske ferdig med det som må gjøres ute. Det er bra. Og så håper vi på å få gjort masse av det som skal gjøres inne i høstferien. Dvs, vi har ikke veldig mange dager på oss likeve. Men det er mye god trening og bevegelse i å flytte pappesker, rydde ut og pusse opp. Snart kan vi kjøpe ny seng til Høvdingen og da er vi straks så langt at Vesla får eget soverom. Nais.

I dag er jeg utfordret på å bli med på jogging igjen. Jeg har ikke jogget siden jeg tråkket over i mai. Har kviet meg litt for jeg vil ikke skade meg mer eller igjen. men kanskje jeg skal forsøke. Høvdingen vil gjerne jogge med meg. Det skal vi få til. Koselig med litt selskap fra lille Høvdingen som snart er helt stor.

Livet er fullt av forsetter og ønsker. Jeg har fokus på en og en av de store tingene ad gangen. Snart faller alle de små brikkene på plass.

Hapkido for andre gang

I går var jeg på Hapkido igjen. Jeg har virkelig sansen for denne kampkunsten. Jeg liker de enkle midlene og grepene som brukes. Her er det ikke fancy-smancy som ikke virker. Dvs. det kan det jo hende at det er, men foreløpig har jeg inntrykk av at dette er straight to the point og effektivitet. Kort fortalt så gjør det endel vondt på trening! Jeg er hypermobil i de fleste ledd og mange sliter med låseteknikker osv på meg. Her er det ikke noe problem...

Jeg lærte også de første 8 bevegelsene i den første poomsaen. Rolig, pust, fokus. Rart hvordan man noen ganger får akkurat det man trenger fra steder man egentlig ikke hadde planlagt å få det fra. Gleder meg allerede til neste trening :-)

Hvitt belte i går. Blåmerker i dag

Dette var gøy!!

Det er selvsagt en spesiell opplevelse å gå fra svart belte - og en preumpsjon om at jeg vet litt om hva jeg driver med - til igjen å være fersk og et ubeskrevet ark. Samtidig har jeg med meg masse kunnskap som kommer til nytte.

Treningen var veldig ulik det jeg er vant til. Det var mindre "fart", mindre svette, men langt mer smerte.... Selvsagt er det mindre tempo når man lærer det grunnleggende, og godt er det. Låsninger man ikke kan som gjøres for raskt - og da ukontrollert - ser jeg for meg at kan gi skader man ikke ønsket.

Vi øvde på å rulle. Det var en bøyg. Det var faktisk noe av det jeg gruet meg mest til. Som barn stupte vi masse kråke og det gikk fint. Etterhvert ble i hvertfall jeg stivere i kroppen, kanskje mest fordi jeg var engstelig. Og så har jeg slått meg et par ganger. Du vet, strekk i nakken, ukontrollerte landinger, glemt å rulle ryggen skikkelig. Ja, det hele. Men det gikk fint. Master E og O viste helt grunnleggende, fra knestående. Og da gikk det bra. Ingen skader :-)

Etterhvert gikk vi gjennom låsninger. Og dette er ting som funker!! Eller kan funke i hvertfall. Det vi har lært på taekwondo til nå er ikke særlig effektivt i en reell situasjon. Det er grunnleggende, men lite matnyttig om det skulle være nødvendig. Det vi gikk gjennom i går kan helt klart ha effekt. Når man kan teknikkene skikkelig.

Og jeg fikk noen nye blåmerker. Det er vel tegn på en vellykket trening ville jeg påstå!

Fra hvitt til rødt, til svart og tilbake til hvitt

I dag skal jeg gjøre noe jeg ikke kan. Noe som egentlig er litt ukomfortabelt - helt klart et stykke utenfor komfortsonen. Jeg er litt nervøs, litt engstelig, jeg har litt lyst til å finne en god unnskyldning til å vente litt til med å holde løftet mitt. Jeg skal igjen være nybegynner. Det er tøft!

Jeg har gått veien fra hvitt til rødt belte i NTN (ITF). Deretter fra det røde beltet og til svart i WTF. Nå skal jeg gå helt tilbake til start og trene Hapkido. Jeg skal ha på det hvite beltet igjen. Det som symboliserer nybegynneren. Det ubeskrevne bladet. Jeg skal igjen øve på grunnleggende teknikker og ikke kunne noe som helst. Det skumleste er kanskje ikke det å være nybegynner, men at det er en del fallteknikker og ruller. Jeg kjenner allerede at det knyter seg i nakkemuskulaturen. Ja, sånn at jeg er garantert å skade meg mener jeg.

Jeg har lovet Master E at jeg skal teste hapkido. Det ser unektelig morsomt ut - spesielt kamp og mønster med stokk! I tillegg er det endel låsninger som fremstår for mitt noenlunde utrente øye som langt mer effektive enn de vi lærer opp til sort belte i taekwon-do. I den grad jeg har noe særlig tiltro til at jeg faktisk vil kunne forsvare meg med det jeg i dag har lært av kampkunst, så tenker jeg at tillegget av Hapkido er nødvendig.

Kort sagt, jeg skal teste i dag og sannsynligvis digger jeg det!! Målet må jo være å få sort belte her også.... Innen tre år? Jeg er usikker på progresjonen som er lagt opp til at man skal kunne klare her med antall graderinger osv. Wish me luck!