Jeg klarte det. Hva nå?

Ja, hva nå? Jeg har svart belte 1. dan i WTF Taekwon-do. Skal jeg gi meg nå? Neida. Nå skal jeg smått jobbe mot 2. dan. Gleder meg allerede til å lære keumgang og taebak. Og så tenkte jeg å teste Hapkido til høsten. Men innenfor samme treningsmengde som i dag - noe mindre for jeg skal øke litt når det gjelder styrke og kondisjon. Må begynne å bruke joggemuligheter og treningsrommet vi har inne. Styrke kan jeg også ta i hagen mens barna leker i sandkassen/husken. Dessuten: nå skal sambo jobbe mot svart belte neste sommer!! Og så satser vi på at det faktisk er gjennomførbart. Men nå først skal jeg slappe av og kose meg. Snart ferie!

Etter ferien skal jeg ta en ny tattoo. Dvs. jeg skal dekke over den ene jeg har fra før. Har kontakt med en dyktig tattovør som skal tegne for meg. Gleder meg allerede vilt :-) Det jeg ønsker meg er noe a la dette:

Her er forresten noen av de jeg har trent med og som jeg gikk opp til 1. dan med. Frøken L til venstre, Fru A til høyre og Master E:

Summer Convention, lørdag og gradering

Lørdag. Dag to. Den store dagen. Eller kanskje den lille dagen. I hvertfall dagen jeg skulle bevise at jeg fortjente å få lov til å gå videre. Nervøs? Nei, da. Sommerfuglene hørte på alle som sa at fredagen var verst. De hadde rett og slett stukket av. Da de forsvant, så ga de plass til en enorm sverm av Geithams... du vet... de store digre vepsene som faktisk er litt farlige. De hadde ikke god plass for det var mange av dem. Jeg var i grunnen nervøs.

En fordel med at graderingen tas til slutt i løpet av dagen er at da får man hvilt godt, spist frokost og hvilt litt til. Vi sov på hotellrommet, slappet av og Vesla fikk hvile der. Mange inntrykk for en liten en også.

Klokken tre skulle vi inn på matta og stille opp. Vi ble delt inn i grupper på åtte som skulle gå sammen gjennom graderingen. Det klarte de ikke å overholde, men det er et mindre ankepunkt. Litt forandring må vi takle. Oppstilling. Hilse pent. Blir ropt opp. Masterne presenteres osv. Veldig høytidelig og greier. Heldigvis var Master E der. Smilte. Blunket oppmuntrende og lettet rett og slett litt på stemningen for de fleste av oss.

Det var satt opp fire matter: En for poomsae, en for kombinasjoner, spark og blokkeringer, en for selvforsvar og siste matten for sparring.

Da første gruppen gikk sin første poomsae gikk brannalarmen. Hurra! Egentlig var det hurra. Jeg oppdaget nemlig ikke bare at jeg måtte på do, sånn cirka med en gang, men jeg hadde glemt å spise etter frokost. Jeg var med andre ord svært sulten! Takket være en uplanlagt pause rakk jeg ikke bare å spise, men også å varme opp. Jeg fikk gått ut alle feilene jeg gjør i poomsaene og fikk inn fokus i kroppen.

Da det var min gruppes tur og jeg ble kalt ut på matten - litt forvirret fordi de hadde gjort om på gruppene på det tidspunktet, så ble det hoiet og klappet såpass av supportgjengen at jeg bare måtte blokkere dem fullstendig ut. Verdens beste supportgjeng forresten. De hoiet. De klappet og jublet. Og de ordnet utstyr og vannflasker. FANTASTISK!!!

Selve graderingen gikk i ett. Fokuset var der. 1 0 0 %. Jeg blokkerte alt annet og tenkte bare på det jeg skulle drive med. Skikkelig zen-moment egentlig. Selvforsvarsmatta var skummel. Master M satt på den og han så fryktelig streng ut. Blir nervøs da :-)

Sparringen kunne vært bedre. Jeg var sliten og jeg merket at jeg ikke hadde fått opprettholde den heftige kondisjonstreningen jeg hadde tidligere. Vi gikk 3 x 1 minutt. Første kampen var litt njæ. Andre gikk ikke noe særlig i det hele tatt. Han jeg gikk mot da var ikke så opptatt av at vi skal gjøre hverandre gode og at vi skal se bra ut begge to. Jeg fikk ingen sjanser til å komme inn. Siste kampen var kjempebra. Der klarte vi begge å få inn gode treff og det så kult ut. I hvertfall ettter jubelen rundt å dømme.

SÅvidt jeg har skjønt i ettertid så var dette det eneste stedet jeg fikk en minus. Det betyr at jeg fikk fire B'r og var akkurat passe mainstram og A4.

Frøken N ga oss resultatet etterpå. Hun forsøkte å se seriøs ut. Hun skal ha for forsøket. Men så ble det bare et stort smil. Jeg gråt godt og heftig da. Lettelse er for mildt i forhold til det jeg kjente. Herregud, jeg har vært sliten til i dag. Onsdag. Men i dag skal jeg ha på ny dobok og nytt belte!

Belteseremonien var mest venting. Men det å få ta av det røde beltet og ta på det svarte! NAIS. Jeg har kost med og strøket på beltet gjentatte ganger etter gradering. Tar nok litt tid før jeg slutter med det tror jeg :-)

Summer Convention - fredag og evaluering

Da er helgen med convention over. Jeg besto testen og kvittet meg med ganske mange liter vann. Både ved svette og ved tårer. Nervøs var vel egentlig bare forbosktaven....

Fredag morgen ble jeg hentet av en treningsvenninne og hennes mann og sønn. Heldigvis fikk jeg sitte på til Fredrikstad ettersom sambo og vesla skulle komme senere på kvelden. Nervøs skravling i bilen heleveien. Det ble stille i ca 30 sekunder, men det klarte vi jo ikke. Det ble for... nervøst.

Vi fikk i hvertfall sjekket inn og det hele. Spiste og drakk. Hyggelig stund egentlig. Sånn når jeg ser tilbake på det. Samtidig så kjenner jeg på nytt alle nervene som sto i helspenn når jeg skriver om det. Det var fryktelig skummelt rett og slett. Jeg har nok ganske høye krav til meg selv og til hva som er bra nok, selv om planen var A4 skli gjennom.

Vi hadde Master E i fire av fem timer fredag. Det var en trygghet i det. Da visste vi at det vi har lært på instituttet er det som det ble undervist i på fredagen, og med det også hva som ble evaluert. Poomsae, spark, kombinasjoner, blokkeringer og selvforsvar. Master M hadde sparringen. Der gjorde vi det visst ikke veldig bra. For min egen del merker jeg at jeg ikke har fått trene sånn som jeg var i gang med. Kondisjonen var dårligere og foten var øm ila dagen.

Det siste denne dagen, før vi fikk vite om vi kom med videre eller ikke, var det jeg gruet meg mest til. Vi skulle gå gjennom styrkekravene. På telling. Mens flere sjekket at vi gjorde det riktig. *Sukk* Vi ble delt opp litt etter alder, fordi vi har ulike krav. På mine push ups sa fibromyalgien stopp på 31. Jeg kom hverken opp eller ned og måtte bare gi opp. Dessverre. Og da tenkte jeg at det var egentlig bare å gi opp. Styrkekravene er jo absolutte... Men så viser det seg at de fleste fikk underkjent sine push-ups. De skulle vært tatt smalt, mens de fleste tok dem bredt. Da måtte vi til pers igjen. Vi fikk 20 nye - smale. Og det klarte jeg!! 60 sit-ups var uproblematisk..... Kunne tatt 60 til

Teoriprøven var heller ikke noe problem. 30 spørsmål multiple choice. Har man lest heftet en gang så bør man klare det. Forøvrig var det en og annen faktafeil - med litt godvilje kan det godkjennes som at det var upresist.

Brekkingen... hmmm...mmmm... brekkingen. DET ER BARE GØY!!

Jeg dro gjennom med fullt fokus på slagene og fikk spontan ros fra sensor på knivhåndslag (håndkant/sonnal jirurgi). På sparkene så var jeg litt arrogant da jeg kom til sidespark, så der måtte jeg ned i høyde og gikk gjennom på tredje forsøk. Hovmod står fortsatt for fall. Ellers kommenterte de som holdt platene at det var lite bakspark, men mange sidespark. Han foran meg fikk ros som første med skikkelig bakspark. Også her fikk jeg spontan ros fra sensor - og de to holderne - da jeg sparket dwit chagi. Morsomt!!

Jeg holdt forøvrig plate jeg også. Jeg er blå og øm i håndbaken enda. Det hadde vært greit om man hadde "dummies" som ikke skal gradere seg til å holde. Fikk endel spark i fingrene i tillegg til at plata slo inn i håndbaken når utøveren ikke klarte å komme gjennom.

På slutten av fredagen fikk vi tilbakemelding på om vi fikk gå videre til lørdag eller ikke. Utenfor var det mer svettelukt og nervøse hormoner enn noe annet. Noen ble kalt inn flere sammen. Jeg ble kalt inn alene, og tenkte at det var det. Jeg fikk ikke gå videre. Inne satt det... hmmm... noen. Ikke noen som helst husk av hvor mange, eller hvem som var der. Til det var det for mye nerver. Han som ga tilbakemelding reiste seg bare opp. Med steinansikt. Rakte meg hånden. Snakk om forvirring for et stakkars vrak! Ikke et ord. Men jeg skjønte raskt at jeg fikk gå videre, tok mannen i hånden og takket. Og så sa jeg at jeg bare måtte ut og gråte litt. Da flira de godt. Master E sa at i morgen skulle jeg gi alt! Og en tredje person sa jeg måtte jobbe litt med momdollyo.

Snakk om utladning!

Når glemte jeg å være tilstede i nået??

På vei til jobb i dag slo det meg plutselig hvor grønt det er ute. Hvor deilig det er med varme i luften, sol, insekter, planter, gress og det hele. Bladverk så tett at man må helt inntil for å se gjennom det. Jeg oppdaget da at jeg har glemt å være tilstede. I nået. Her. Nå. Akkurat nå. Det som ER. Ikke det som var, eller det som kommer. Men det som ER. Det eneste som egentlig er sant og virkelig. NÅ. HER. Det slo meg at jeg helt har glemt å nyte sommer, vår, planter og fugler. Jeg som elsker årstiden har hastet rundt for å rekke bygging av lekeplass til barna, oppussing av barnerom, trening og forberedelser til gradering og ikke minst jobb. Jeg har ikke vært tilstede...


Da jeg innså at jeg ikke har vært tilstede på lang tid, så falt det en ro over meg. EN trygghet. Og så koste jeg meg med at det er grønt. At det er blader og fugler. Insekter og lukter. Lyder og følelser. Den samme roen skal jeg finne i morgen. NÅr jeg komme rpå matta og skal få lov til å trene i 5 timer. Fem herlige timer med kun taekwon-do i fokus. Avsluttet med brekking, styrke og teori. GJøre det jeg digger å gjøre, og gi alt.

Om jeg ikke er nervøs? Klart det. Jeg er kjempenervøs. Men jeg gleder meg også. Masse. Hva er det ikke å elske? Trening. Taekwon-do. Ny grad. Masse morsomme mennesker. Mer trening. Mer trening og enda litt mer trening. Og det nestbeste: Utfordringer. Masse utfordringer. Sommerfuglene jeg glemte å legge merke til ute i naturen er nå gjenoppdaget. Det er i magen min. I armene. I hodet. I hele meg.

En uke igjen...

... og jeg er egentlig mest stressa fordi jeg ikke trener. Jeg tenker som så at jeg lærer ikke allverdens på de siste to ukene. Jeg pugger stoffet og risikerer skader. Derfor velger jeg å trene lite, men litt. Kroppen og hodet restituerer seg og jobber med pensum hele tiden likevel. Men så blir jeg stressa når jeg ser andre trene masse.... Litt søndag, mandag og tirsdag, så er vi der. Onsdag og torsdag skal jeg ikke trene. Må trene push ups og sit ups, men det teller ikke sånn sett. Tør ikke jogge, sparkesykle e.l heller. Ikke mer skader før gradering!

En uke igjen på å sove meg opp og hente meg inn :-)

Viktigheten av mestring

I en såpass fokusert situasjon som kort tid før dan-gradering så er det nyttig å reflektere litt. Både for hva som fungerer, hvordan ting fungerer og hva som ikke er så bra. Jeg har i hvertfall hatt nytte av dette.

Jeg har kjempebehov for å komme ut av trening og føle at jeg mestrer. Jeg er nok en langt mer teknisk utøver enn jeg har fart i bena og en kjemper. Da er det greit å ha fokus på de "roligere" delene av trening. Pommsaer kan aldri gås for mange ganger og heller ikke kombinasjoner osv. Nå føler jeg at det sitter og om jeg sier til meg selv at det sitter, så får ikke nervøsetrollet overtatt selvtilliten min og ødelagt for meg.

I går var jeg på master E sin trening. Han vet akkurat hvor akilleshælen min er og utfordrer den til stadig. Jeg mister fokus når jeg merker at jeg blir sett på/vurdert. Jeg må øve på å finne min egen boble. Og i går fikk jeg det til! Jeg er tryggere og har mer selvtillit som utøver generelt og nå også i poomsaer. Det er så digg det. Å gå ut av en trening og føle at man har fått til er bare supert!

For å beholde den følelsen skal jeg fremover bare trene egentrening. Pugge poomsaer og detaljer. Og så skal jeg fokusere på at gradering ikke er noe annet enn at jeg skal få trene i mange timer med noe jeg syns jeg kjempemorro og så enda noen timer hvor jeg utfordrer meg selv på det som er vanskelig. Og jeg elsker jo utfordringer. Jeg skal heretter digge graderinger, rett og slett fordi jeg digger utfordringer. Og det er ingen krise om det ikke går så bra som konkurransetrollet mitt vil. Er jeg A4 så er det greit, så lenge jeg går gjennom. Jeg er flink selv om det er A4!! Lista er likevel høy og jeg MÅ ikke være best av alle for å være best av meg!

Alt er et valg

Det er mange rare tanker som fyker gjennom både hodet og kroppen når man forbereder seg fysisk og mentalt til ett eller annet. Det ernå 14 dager til vi er i gang med evalueringen og jeg er nervøs. Jeg har spenninger i hele kroppen og hodet går på høygir. Jeg har et lite troll inni meg som hele tiden forteller meg at jeg bare bør utsette hele graderingen. Dette trollet er ganske enerverende.

Jeg kan oppleve meg selv som ganske trygg, sikker og at dette klarer jeg. Så kommer trollet og hvisker meg i øret: "Du bør utsette. Venter du til over jul så er du skadefri og du har muligheten til å øve mer. Bli enda flinkere. Da er du sikker på at du klarer graderingen." Ja, dere skjønner tegninga. En liten som kanskje bare ønsker å passe på deg. Sørge for at du ikke går utover egne grenser og evner. Men dette trollet vil ikke være noe stillere om seks måneder.Jeg er ikke noe mer klar om seks måneder.

Før trening i går følte jeg meg egentlig ganske trygg. Etter trening, ikke riktig så trygg. Det jeg likevel lærte påtrening er at jeg nå ikke har behov for trening som får i gang kroppen, hurtighet osv. Jeg trenger teknisk trening. Pugging av pensum. Og så trenger jeg styrke. Fortsatt masse masse styrke.

Og her beveger vi oss over i de fascinerende valg i livet. Jeg kan være nervøs, gråte, grue meg og rett og slett være negativ. Eller jeg kan glede meg, nyte all innsatsen jeg har lagt inn, progresjonen jeg fortsatt har og være positiv. På trening på søndag lærte master E oss at vi skal fokusere på at vi snart har sort belte. Noen ville da sekundærfokusere på at det er superflaut om man ikke får det til. Tenk om jeg har sagt at jeg gleder meg til å få beltet og så stryker jeg. Ja, og så? Du har lagt inn innsatsen. Gjort ditt beste. Sånt skjer. Det er ingen krise. Da er det nye muligheter!

Jeg velger i hvertfall å glede meg. Jeg skal få trene mange mange timer noe jeg syns er super morro. Jeg skal få bevise for meg selv at jeg kan og får til, enda jeg har nipugget mye alene fremfor å gå veien. Og jeg får et svart belte i andre enden. Jeg gleder meg for det er mitt valgte fokus!

2 av 3 striper og kort tid igjen - I believe I can! (IBIC)

Nå nærmer graderingen seg med stormskritt!!! Foten fungerer. Til daglig uten skinne eller støtte eller noe. På trening bruker jeg det meste egentlig. Til gradering har jeg tenkt å tape, ha på støttesokk og skinnen. Jeg vil ikke skade meg fordi jeg er uforsiktig. Ser for meg at jeg fredag ettermiddag, når jeg er skikkelig sliten, kan risikere å tråkke over om jeg ikke er forsiktig. Tape og støttesokk er heller ikke noe som kan skade andre om jeg bruker det gjennom hele graderingen.

Fredag som var klarte jeg kravet om push-ups!! Med strak kropp gjennomførte jeg følgende serie: 18 - 10 - 7. TIl gradering må jeg ha uten pausene, men jeg er svært fornøyd med resultatet. Jeg avsluttet med 35 i ett på knærne.  Jeg har ikke tatt pu etterpå, så nå må jeg til pers igjen. Annenhver dag tenker jeg er en fin plan denne uken og neste. Så kan jeg ta hver tredje siste uken.

Søndag var jeg på fem timers trening med Master E. Fantastisk trening hvor mye kom på plass. Det vitkigste er egentlig det mentale. Skyv vekk og fjern alt som er tvil, negativt og rot. Dette klarer jeg! Jeg vil! Om 19 dager og  noen timer så har jeg knyttet det svarte beltet og kjøper meg dan-dobok! Det gleder jeg meg til. Og når jeg tenker dette så kommer perfeksjonismetrollet mitt og skaper tvil. Foreløpig er han låst inn i en boks, men jeg hører han piper der inne innimellom.

Jeg fikk poomsaestripen på søndag, så nå mangler jeg bare den for selvforsvar. Det kjennes bra. Skal trene i dag, så da kan man jo håpe å få den siste i dag. På egentrening i går gikk jeg, A og D gjennom hele pensum bortsett fra selvforsvar. Det sitter, selv om det er litt detaljer som må på plass. Kjenner at jeg er usikker på noe, og det er bare å gjøre det gjøre det gjøre det. Det sitter til evalueringen!

Ja, også forstuet jeg to fingre.

På venstre hånd. Ikke helt med vilje og ganske upraktisk, men shit happens. Iherdighet og Ukuelig ånd!!!