Da var første gradering i Hapkido gjennomført. Som vanlig sliter jeg med eksamensansgt og nerver herfra og til månen. Og noen ganger kommer de jaggu tilbake igjen også.
Litt av årsaken til utpreget nervøsitet denne gangen, var rett og slett fordi jeg ikke visste hva jeg gikk til. Jeg følte i grunnen ikke at jeg hadde full kontroll på pensum og manglet litt forståelse. Nå hjalp det litt ved at de jeg snakket med hadde full tiltro til meg. Det hjelper alltid når andre tror på en. I tillegg startet Master HH med å sia t pensumet er litt for syns skyld og for at vi skal ha noe å øve på. Poenget med Hapkido er noen prinsipper. Vi må skjønne og vi må vise at vi skjønner hva Hapkido er.
Jeg er ikke så sikker på at jeg egentlig skjønner... enda. Men så har jeg trent i tre og en halv måned bare. Det kommer seg nok, Jeg gjennomførte og fikk gjort det jeg ble bedt om.
Ved vel gjennomført gradering så hadde jeg gradert to grader, altså fra hvitt belte 10 cup til oransje belte 8 cup. Ganske stolt av meg selv egentlig.
Nå er det straks juleferie, og jeg satser på trening på eget treningsrom i romjulen og fremover, for der har vi endelig klart å finne frem i sånn grad at det faktisk går an å trene der.
Viser innlegg med etiketten Gradering. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Gradering. Vis alle innlegg
onsdag 17. desember 2014
mandag 15. september 2014
Treningsfri uke... ikke frivillig
Nå skal mannen begynne å jobbe seg opp mot svart belte. Løpet er rødt nå, svart stripe til jul og evaluering i februar, deretter gradering til sommeren. Han skal pushes og jeg håper virkelig han klarer det. Det er litt morsommere å være engasjert i det når det gjelder oss begge, selv om jeg klarer det alene også.
Han har knapt med tid før neste gradering som er til helgen, men med innsats på trening i dag og i morgen, og ellers hjemme så bør det gå. Jeg er nemlig bortreist onsdag og torsdag og fredag er det ingen oppsatt trening. Jeg skal gjøre mitt for å pushe ham hele veien og legge til rette for at han skal få trene. Men jeg ønsker å trene selv også, så det blir litt av en kabal. Det ordner seg nok tenker jeg.
Uansett betyr det at det ikke blir trening på meg denne uken, og jeg kjenner allerede abstinensene. Jeg må skikkelig i gang neste uke. Selv om det er varmt og fint ute om dagen, så er det kaldt om natten og morgenen og jeg merker på kroppen at det er høst og vi nærmer oss den mørke årstiden. Rotten kropp og ikke fylt 40. No good. Trening og kosthold så jeg holder meg sprek lenge...
Positivt er at jeg ser lys i enden av tunellen med alt som skal gjøres hjemme. Nå er det forsåvidt mye jobb og mange timers arbeid igjen ute, men det hjelper. Lekeapparatet og sandkassen er på plass. Vi må feste sklien og litt småplukk. Og så er det litt gjerding og rydding av ved. Så lenge det er godvær så gjør vi unna mest mulig, og kanskje vi finner igjen garasjen ila noen uker også.
Snart er det mørkt og kaldt og vått ute. Da kan vi jobbe inne med å ferdigstille det som skal gjøres der. Det vi skal gjøre så snart som mulig, og forhåpentligvis til helgen, er å frigjøre plass i treningsrommet. Da kan vi få brukt spinnsykkelen og multigymmen. I tillegg kan vi bruke sekken i stuen, og endel trening krever ikke noe utstyr. Formen kan holdes i sjakk også de dagene vi ikke får til organisert trening.
Kjenner at bare tanken på å trene gjør meg lykkelig! Tjoho! :-)
Han har knapt med tid før neste gradering som er til helgen, men med innsats på trening i dag og i morgen, og ellers hjemme så bør det gå. Jeg er nemlig bortreist onsdag og torsdag og fredag er det ingen oppsatt trening. Jeg skal gjøre mitt for å pushe ham hele veien og legge til rette for at han skal få trene. Men jeg ønsker å trene selv også, så det blir litt av en kabal. Det ordner seg nok tenker jeg.
Uansett betyr det at det ikke blir trening på meg denne uken, og jeg kjenner allerede abstinensene. Jeg må skikkelig i gang neste uke. Selv om det er varmt og fint ute om dagen, så er det kaldt om natten og morgenen og jeg merker på kroppen at det er høst og vi nærmer oss den mørke årstiden. Rotten kropp og ikke fylt 40. No good. Trening og kosthold så jeg holder meg sprek lenge...
Positivt er at jeg ser lys i enden av tunellen med alt som skal gjøres hjemme. Nå er det forsåvidt mye jobb og mange timers arbeid igjen ute, men det hjelper. Lekeapparatet og sandkassen er på plass. Vi må feste sklien og litt småplukk. Og så er det litt gjerding og rydding av ved. Så lenge det er godvær så gjør vi unna mest mulig, og kanskje vi finner igjen garasjen ila noen uker også.
Snart er det mørkt og kaldt og vått ute. Da kan vi jobbe inne med å ferdigstille det som skal gjøres der. Det vi skal gjøre så snart som mulig, og forhåpentligvis til helgen, er å frigjøre plass i treningsrommet. Da kan vi få brukt spinnsykkelen og multigymmen. I tillegg kan vi bruke sekken i stuen, og endel trening krever ikke noe utstyr. Formen kan holdes i sjakk også de dagene vi ikke får til organisert trening.
Kjenner at bare tanken på å trene gjør meg lykkelig! Tjoho! :-)
tirsdag 24. juni 2014
Summer Convention, lørdag og gradering
Lørdag. Dag to. Den store dagen. Eller kanskje den lille dagen. I hvertfall dagen jeg skulle bevise at jeg fortjente å få lov til å gå videre. Nervøs? Nei, da. Sommerfuglene hørte på alle som sa at fredagen var verst. De hadde rett og slett stukket av. Da de forsvant, så ga de plass til en enorm sverm av Geithams... du vet... de store digre vepsene som faktisk er litt farlige. De hadde ikke god plass for det var mange av dem. Jeg var i grunnen nervøs.
En fordel med at graderingen tas til slutt i løpet av dagen er at da får man hvilt godt, spist frokost og hvilt litt til. Vi sov på hotellrommet, slappet av og Vesla fikk hvile der. Mange inntrykk for en liten en også.
Klokken tre skulle vi inn på matta og stille opp. Vi ble delt inn i grupper på åtte som skulle gå sammen gjennom graderingen. Det klarte de ikke å overholde, men det er et mindre ankepunkt. Litt forandring må vi takle. Oppstilling. Hilse pent. Blir ropt opp. Masterne presenteres osv. Veldig høytidelig og greier. Heldigvis var Master E der. Smilte. Blunket oppmuntrende og lettet rett og slett litt på stemningen for de fleste av oss.
Det var satt opp fire matter: En for poomsae, en for kombinasjoner, spark og blokkeringer, en for selvforsvar og siste matten for sparring.
Da første gruppen gikk sin første poomsae gikk brannalarmen. Hurra! Egentlig var det hurra. Jeg oppdaget nemlig ikke bare at jeg måtte på do, sånn cirka med en gang, men jeg hadde glemt å spise etter frokost. Jeg var med andre ord svært sulten! Takket være en uplanlagt pause rakk jeg ikke bare å spise, men også å varme opp. Jeg fikk gått ut alle feilene jeg gjør i poomsaene og fikk inn fokus i kroppen.
Da det var min gruppes tur og jeg ble kalt ut på matten - litt forvirret fordi de hadde gjort om på gruppene på det tidspunktet, så ble det hoiet og klappet såpass av supportgjengen at jeg bare måtte blokkere dem fullstendig ut. Verdens beste supportgjeng forresten. De hoiet. De klappet og jublet. Og de ordnet utstyr og vannflasker. FANTASTISK!!!
Selve graderingen gikk i ett. Fokuset var der. 1 0 0 %. Jeg blokkerte alt annet og tenkte bare på det jeg skulle drive med. Skikkelig zen-moment egentlig. Selvforsvarsmatta var skummel. Master M satt på den og han så fryktelig streng ut. Blir nervøs da :-)
Sparringen kunne vært bedre. Jeg var sliten og jeg merket at jeg ikke hadde fått opprettholde den heftige kondisjonstreningen jeg hadde tidligere. Vi gikk 3 x 1 minutt. Første kampen var litt njæ. Andre gikk ikke noe særlig i det hele tatt. Han jeg gikk mot da var ikke så opptatt av at vi skal gjøre hverandre gode og at vi skal se bra ut begge to. Jeg fikk ingen sjanser til å komme inn. Siste kampen var kjempebra. Der klarte vi begge å få inn gode treff og det så kult ut. I hvertfall ettter jubelen rundt å dømme.
SÅvidt jeg har skjønt i ettertid så var dette det eneste stedet jeg fikk en minus. Det betyr at jeg fikk fire B'r og var akkurat passe mainstram og A4.
Frøken N ga oss resultatet etterpå. Hun forsøkte å se seriøs ut. Hun skal ha for forsøket. Men så ble det bare et stort smil. Jeg gråt godt og heftig da. Lettelse er for mildt i forhold til det jeg kjente. Herregud, jeg har vært sliten til i dag. Onsdag. Men i dag skal jeg ha på ny dobok og nytt belte!
Belteseremonien var mest venting. Men det å få ta av det røde beltet og ta på det svarte! NAIS. Jeg har kost med og strøket på beltet gjentatte ganger etter gradering. Tar nok litt tid før jeg slutter med det tror jeg :-)
En fordel med at graderingen tas til slutt i løpet av dagen er at da får man hvilt godt, spist frokost og hvilt litt til. Vi sov på hotellrommet, slappet av og Vesla fikk hvile der. Mange inntrykk for en liten en også.
Klokken tre skulle vi inn på matta og stille opp. Vi ble delt inn i grupper på åtte som skulle gå sammen gjennom graderingen. Det klarte de ikke å overholde, men det er et mindre ankepunkt. Litt forandring må vi takle. Oppstilling. Hilse pent. Blir ropt opp. Masterne presenteres osv. Veldig høytidelig og greier. Heldigvis var Master E der. Smilte. Blunket oppmuntrende og lettet rett og slett litt på stemningen for de fleste av oss.
Det var satt opp fire matter: En for poomsae, en for kombinasjoner, spark og blokkeringer, en for selvforsvar og siste matten for sparring.
Da første gruppen gikk sin første poomsae gikk brannalarmen. Hurra! Egentlig var det hurra. Jeg oppdaget nemlig ikke bare at jeg måtte på do, sånn cirka med en gang, men jeg hadde glemt å spise etter frokost. Jeg var med andre ord svært sulten! Takket være en uplanlagt pause rakk jeg ikke bare å spise, men også å varme opp. Jeg fikk gått ut alle feilene jeg gjør i poomsaene og fikk inn fokus i kroppen.
Da det var min gruppes tur og jeg ble kalt ut på matten - litt forvirret fordi de hadde gjort om på gruppene på det tidspunktet, så ble det hoiet og klappet såpass av supportgjengen at jeg bare måtte blokkere dem fullstendig ut. Verdens beste supportgjeng forresten. De hoiet. De klappet og jublet. Og de ordnet utstyr og vannflasker. FANTASTISK!!!
Selve graderingen gikk i ett. Fokuset var der. 1 0 0 %. Jeg blokkerte alt annet og tenkte bare på det jeg skulle drive med. Skikkelig zen-moment egentlig. Selvforsvarsmatta var skummel. Master M satt på den og han så fryktelig streng ut. Blir nervøs da :-)
Sparringen kunne vært bedre. Jeg var sliten og jeg merket at jeg ikke hadde fått opprettholde den heftige kondisjonstreningen jeg hadde tidligere. Vi gikk 3 x 1 minutt. Første kampen var litt njæ. Andre gikk ikke noe særlig i det hele tatt. Han jeg gikk mot da var ikke så opptatt av at vi skal gjøre hverandre gode og at vi skal se bra ut begge to. Jeg fikk ingen sjanser til å komme inn. Siste kampen var kjempebra. Der klarte vi begge å få inn gode treff og det så kult ut. I hvertfall ettter jubelen rundt å dømme.
SÅvidt jeg har skjønt i ettertid så var dette det eneste stedet jeg fikk en minus. Det betyr at jeg fikk fire B'r og var akkurat passe mainstram og A4.
Frøken N ga oss resultatet etterpå. Hun forsøkte å se seriøs ut. Hun skal ha for forsøket. Men så ble det bare et stort smil. Jeg gråt godt og heftig da. Lettelse er for mildt i forhold til det jeg kjente. Herregud, jeg har vært sliten til i dag. Onsdag. Men i dag skal jeg ha på ny dobok og nytt belte!
Belteseremonien var mest venting. Men det å få ta av det røde beltet og ta på det svarte! NAIS. Jeg har kost med og strøket på beltet gjentatte ganger etter gradering. Tar nok litt tid før jeg slutter med det tror jeg :-)
Summer Convention - fredag og evaluering
Da er helgen med convention over. Jeg besto testen og kvittet meg med ganske mange liter vann. Både ved svette og ved tårer. Nervøs var vel egentlig bare forbosktaven....
Fredag morgen ble jeg hentet av en treningsvenninne og hennes mann og sønn. Heldigvis fikk jeg sitte på til Fredrikstad ettersom sambo og vesla skulle komme senere på kvelden. Nervøs skravling i bilen heleveien. Det ble stille i ca 30 sekunder, men det klarte vi jo ikke. Det ble for... nervøst.
Vi fikk i hvertfall sjekket inn og det hele. Spiste og drakk. Hyggelig stund egentlig. Sånn når jeg ser tilbake på det. Samtidig så kjenner jeg på nytt alle nervene som sto i helspenn når jeg skriver om det. Det var fryktelig skummelt rett og slett. Jeg har nok ganske høye krav til meg selv og til hva som er bra nok, selv om planen var A4 skli gjennom.
Vi hadde Master E i fire av fem timer fredag. Det var en trygghet i det. Da visste vi at det vi har lært på instituttet er det som det ble undervist i på fredagen, og med det også hva som ble evaluert. Poomsae, spark, kombinasjoner, blokkeringer og selvforsvar. Master M hadde sparringen. Der gjorde vi det visst ikke veldig bra. For min egen del merker jeg at jeg ikke har fått trene sånn som jeg var i gang med. Kondisjonen var dårligere og foten var øm ila dagen.
Det siste denne dagen, før vi fikk vite om vi kom med videre eller ikke, var det jeg gruet meg mest til. Vi skulle gå gjennom styrkekravene. På telling. Mens flere sjekket at vi gjorde det riktig. *Sukk* Vi ble delt opp litt etter alder, fordi vi har ulike krav. På mine push ups sa fibromyalgien stopp på 31. Jeg kom hverken opp eller ned og måtte bare gi opp. Dessverre. Og da tenkte jeg at det var egentlig bare å gi opp. Styrkekravene er jo absolutte... Men så viser det seg at de fleste fikk underkjent sine push-ups. De skulle vært tatt smalt, mens de fleste tok dem bredt. Da måtte vi til pers igjen. Vi fikk 20 nye - smale. Og det klarte jeg!! 60 sit-ups var uproblematisk..... Kunne tatt 60 til
Teoriprøven var heller ikke noe problem. 30 spørsmål multiple choice. Har man lest heftet en gang så bør man klare det. Forøvrig var det en og annen faktafeil - med litt godvilje kan det godkjennes som at det var upresist.
Brekkingen... hmmm...mmmm... brekkingen. DET ER BARE GØY!!
Jeg dro gjennom med fullt fokus på slagene og fikk spontan ros fra sensor på knivhåndslag (håndkant/sonnal jirurgi). På sparkene så var jeg litt arrogant da jeg kom til sidespark, så der måtte jeg ned i høyde og gikk gjennom på tredje forsøk. Hovmod står fortsatt for fall. Ellers kommenterte de som holdt platene at det var lite bakspark, men mange sidespark. Han foran meg fikk ros som første med skikkelig bakspark. Også her fikk jeg spontan ros fra sensor - og de to holderne - da jeg sparket dwit chagi. Morsomt!!
Jeg holdt forøvrig plate jeg også. Jeg er blå og øm i håndbaken enda. Det hadde vært greit om man hadde "dummies" som ikke skal gradere seg til å holde. Fikk endel spark i fingrene i tillegg til at plata slo inn i håndbaken når utøveren ikke klarte å komme gjennom.
På slutten av fredagen fikk vi tilbakemelding på om vi fikk gå videre til lørdag eller ikke. Utenfor var det mer svettelukt og nervøse hormoner enn noe annet. Noen ble kalt inn flere sammen. Jeg ble kalt inn alene, og tenkte at det var det. Jeg fikk ikke gå videre. Inne satt det... hmmm... noen. Ikke noen som helst husk av hvor mange, eller hvem som var der. Til det var det for mye nerver. Han som ga tilbakemelding reiste seg bare opp. Med steinansikt. Rakte meg hånden. Snakk om forvirring for et stakkars vrak! Ikke et ord. Men jeg skjønte raskt at jeg fikk gå videre, tok mannen i hånden og takket. Og så sa jeg at jeg bare måtte ut og gråte litt. Da flira de godt. Master E sa at i morgen skulle jeg gi alt! Og en tredje person sa jeg måtte jobbe litt med momdollyo.
Snakk om utladning!
Fredag morgen ble jeg hentet av en treningsvenninne og hennes mann og sønn. Heldigvis fikk jeg sitte på til Fredrikstad ettersom sambo og vesla skulle komme senere på kvelden. Nervøs skravling i bilen heleveien. Det ble stille i ca 30 sekunder, men det klarte vi jo ikke. Det ble for... nervøst.
Vi fikk i hvertfall sjekket inn og det hele. Spiste og drakk. Hyggelig stund egentlig. Sånn når jeg ser tilbake på det. Samtidig så kjenner jeg på nytt alle nervene som sto i helspenn når jeg skriver om det. Det var fryktelig skummelt rett og slett. Jeg har nok ganske høye krav til meg selv og til hva som er bra nok, selv om planen var A4 skli gjennom.
Vi hadde Master E i fire av fem timer fredag. Det var en trygghet i det. Da visste vi at det vi har lært på instituttet er det som det ble undervist i på fredagen, og med det også hva som ble evaluert. Poomsae, spark, kombinasjoner, blokkeringer og selvforsvar. Master M hadde sparringen. Der gjorde vi det visst ikke veldig bra. For min egen del merker jeg at jeg ikke har fått trene sånn som jeg var i gang med. Kondisjonen var dårligere og foten var øm ila dagen.
Det siste denne dagen, før vi fikk vite om vi kom med videre eller ikke, var det jeg gruet meg mest til. Vi skulle gå gjennom styrkekravene. På telling. Mens flere sjekket at vi gjorde det riktig. *Sukk* Vi ble delt opp litt etter alder, fordi vi har ulike krav. På mine push ups sa fibromyalgien stopp på 31. Jeg kom hverken opp eller ned og måtte bare gi opp. Dessverre. Og da tenkte jeg at det var egentlig bare å gi opp. Styrkekravene er jo absolutte... Men så viser det seg at de fleste fikk underkjent sine push-ups. De skulle vært tatt smalt, mens de fleste tok dem bredt. Da måtte vi til pers igjen. Vi fikk 20 nye - smale. Og det klarte jeg!! 60 sit-ups var uproblematisk..... Kunne tatt 60 til
Teoriprøven var heller ikke noe problem. 30 spørsmål multiple choice. Har man lest heftet en gang så bør man klare det. Forøvrig var det en og annen faktafeil - med litt godvilje kan det godkjennes som at det var upresist.
Brekkingen... hmmm...mmmm... brekkingen. DET ER BARE GØY!!
Jeg dro gjennom med fullt fokus på slagene og fikk spontan ros fra sensor på knivhåndslag (håndkant/sonnal jirurgi). På sparkene så var jeg litt arrogant da jeg kom til sidespark, så der måtte jeg ned i høyde og gikk gjennom på tredje forsøk. Hovmod står fortsatt for fall. Ellers kommenterte de som holdt platene at det var lite bakspark, men mange sidespark. Han foran meg fikk ros som første med skikkelig bakspark. Også her fikk jeg spontan ros fra sensor - og de to holderne - da jeg sparket dwit chagi. Morsomt!!
Jeg holdt forøvrig plate jeg også. Jeg er blå og øm i håndbaken enda. Det hadde vært greit om man hadde "dummies" som ikke skal gradere seg til å holde. Fikk endel spark i fingrene i tillegg til at plata slo inn i håndbaken når utøveren ikke klarte å komme gjennom.
På slutten av fredagen fikk vi tilbakemelding på om vi fikk gå videre til lørdag eller ikke. Utenfor var det mer svettelukt og nervøse hormoner enn noe annet. Noen ble kalt inn flere sammen. Jeg ble kalt inn alene, og tenkte at det var det. Jeg fikk ikke gå videre. Inne satt det... hmmm... noen. Ikke noen som helst husk av hvor mange, eller hvem som var der. Til det var det for mye nerver. Han som ga tilbakemelding reiste seg bare opp. Med steinansikt. Rakte meg hånden. Snakk om forvirring for et stakkars vrak! Ikke et ord. Men jeg skjønte raskt at jeg fikk gå videre, tok mannen i hånden og takket. Og så sa jeg at jeg bare måtte ut og gråte litt. Da flira de godt. Master E sa at i morgen skulle jeg gi alt! Og en tredje person sa jeg måtte jobbe litt med momdollyo.
Snakk om utladning!
torsdag 19. juni 2014
Når glemte jeg å være tilstede i nået??
På vei til jobb i dag slo det meg plutselig hvor grønt det er ute. Hvor deilig det er med varme i luften, sol, insekter, planter, gress og det hele. Bladverk så tett at man må helt inntil for å se gjennom det. Jeg oppdaget da at jeg har glemt å være tilstede. I nået. Her. Nå. Akkurat nå. Det som ER. Ikke det som var, eller det som kommer. Men det som ER. Det eneste som egentlig er sant og virkelig. NÅ. HER. Det slo meg at jeg helt har glemt å nyte sommer, vår, planter og fugler. Jeg som elsker årstiden har hastet rundt for å rekke bygging av lekeplass til barna, oppussing av barnerom, trening og forberedelser til gradering og ikke minst jobb. Jeg har ikke vært tilstede...
Da jeg innså at jeg ikke har vært tilstede på lang tid, så falt det en ro over meg. EN trygghet. Og så koste jeg meg med at det er grønt. At det er blader og fugler. Insekter og lukter. Lyder og følelser. Den samme roen skal jeg finne i morgen. NÅr jeg komme rpå matta og skal få lov til å trene i 5 timer. Fem herlige timer med kun taekwon-do i fokus. Avsluttet med brekking, styrke og teori. GJøre det jeg digger å gjøre, og gi alt.
Om jeg ikke er nervøs? Klart det. Jeg er kjempenervøs. Men jeg gleder meg også. Masse. Hva er det ikke å elske? Trening. Taekwon-do. Ny grad. Masse morsomme mennesker. Mer trening. Mer trening og enda litt mer trening. Og det nestbeste: Utfordringer. Masse utfordringer. Sommerfuglene jeg glemte å legge merke til ute i naturen er nå gjenoppdaget. Det er i magen min. I armene. I hodet. I hele meg.
Da jeg innså at jeg ikke har vært tilstede på lang tid, så falt det en ro over meg. EN trygghet. Og så koste jeg meg med at det er grønt. At det er blader og fugler. Insekter og lukter. Lyder og følelser. Den samme roen skal jeg finne i morgen. NÅr jeg komme rpå matta og skal få lov til å trene i 5 timer. Fem herlige timer med kun taekwon-do i fokus. Avsluttet med brekking, styrke og teori. GJøre det jeg digger å gjøre, og gi alt.
Om jeg ikke er nervøs? Klart det. Jeg er kjempenervøs. Men jeg gleder meg også. Masse. Hva er det ikke å elske? Trening. Taekwon-do. Ny grad. Masse morsomme mennesker. Mer trening. Mer trening og enda litt mer trening. Og det nestbeste: Utfordringer. Masse utfordringer. Sommerfuglene jeg glemte å legge merke til ute i naturen er nå gjenoppdaget. Det er i magen min. I armene. I hodet. I hele meg.
fredag 13. juni 2014
En uke igjen...
... og jeg er egentlig mest stressa fordi jeg ikke trener. Jeg tenker som så at jeg lærer ikke allverdens på de siste to ukene. Jeg pugger stoffet og risikerer skader. Derfor velger jeg å trene lite, men litt. Kroppen og hodet restituerer seg og jobber med pensum hele tiden likevel. Men så blir jeg stressa når jeg ser andre trene masse.... Litt søndag, mandag og tirsdag, så er vi der. Onsdag og torsdag skal jeg ikke trene. Må trene push ups og sit ups, men det teller ikke sånn sett. Tør ikke jogge, sparkesykle e.l heller. Ikke mer skader før gradering!
En uke igjen på å sove meg opp og hente meg inn :-)
En uke igjen på å sove meg opp og hente meg inn :-)
onsdag 11. juni 2014
Viktigheten av mestring
I en såpass fokusert situasjon som kort tid før dan-gradering så er det nyttig å reflektere litt. Både for hva som fungerer, hvordan ting fungerer og hva som ikke er så bra. Jeg har i hvertfall hatt nytte av dette.
Jeg har kjempebehov for å komme ut av trening og føle at jeg mestrer. Jeg er nok en langt mer teknisk utøver enn jeg har fart i bena og en kjemper. Da er det greit å ha fokus på de "roligere" delene av trening. Pommsaer kan aldri gås for mange ganger og heller ikke kombinasjoner osv. Nå føler jeg at det sitter og om jeg sier til meg selv at det sitter, så får ikke nervøsetrollet overtatt selvtilliten min og ødelagt for meg.
I går var jeg på master E sin trening. Han vet akkurat hvor akilleshælen min er og utfordrer den til stadig. Jeg mister fokus når jeg merker at jeg blir sett på/vurdert. Jeg må øve på å finne min egen boble. Og i går fikk jeg det til! Jeg er tryggere og har mer selvtillit som utøver generelt og nå også i poomsaer. Det er så digg det. Å gå ut av en trening og føle at man har fått til er bare supert!
For å beholde den følelsen skal jeg fremover bare trene egentrening. Pugge poomsaer og detaljer. Og så skal jeg fokusere på at gradering ikke er noe annet enn at jeg skal få trene i mange timer med noe jeg syns jeg kjempemorro og så enda noen timer hvor jeg utfordrer meg selv på det som er vanskelig. Og jeg elsker jo utfordringer. Jeg skal heretter digge graderinger, rett og slett fordi jeg digger utfordringer. Og det er ingen krise om det ikke går så bra som konkurransetrollet mitt vil. Er jeg A4 så er det greit, så lenge jeg går gjennom. Jeg er flink selv om det er A4!! Lista er likevel høy og jeg MÅ ikke være best av alle for å være best av meg!
Jeg har kjempebehov for å komme ut av trening og føle at jeg mestrer. Jeg er nok en langt mer teknisk utøver enn jeg har fart i bena og en kjemper. Da er det greit å ha fokus på de "roligere" delene av trening. Pommsaer kan aldri gås for mange ganger og heller ikke kombinasjoner osv. Nå føler jeg at det sitter og om jeg sier til meg selv at det sitter, så får ikke nervøsetrollet overtatt selvtilliten min og ødelagt for meg.
I går var jeg på master E sin trening. Han vet akkurat hvor akilleshælen min er og utfordrer den til stadig. Jeg mister fokus når jeg merker at jeg blir sett på/vurdert. Jeg må øve på å finne min egen boble. Og i går fikk jeg det til! Jeg er tryggere og har mer selvtillit som utøver generelt og nå også i poomsaer. Det er så digg det. Å gå ut av en trening og føle at man har fått til er bare supert!
For å beholde den følelsen skal jeg fremover bare trene egentrening. Pugge poomsaer og detaljer. Og så skal jeg fokusere på at gradering ikke er noe annet enn at jeg skal få trene i mange timer med noe jeg syns jeg kjempemorro og så enda noen timer hvor jeg utfordrer meg selv på det som er vanskelig. Og jeg elsker jo utfordringer. Jeg skal heretter digge graderinger, rett og slett fordi jeg digger utfordringer. Og det er ingen krise om det ikke går så bra som konkurransetrollet mitt vil. Er jeg A4 så er det greit, så lenge jeg går gjennom. Jeg er flink selv om det er A4!! Lista er likevel høy og jeg MÅ ikke være best av alle for å være best av meg!
fredag 6. juni 2014
Alt er et valg
Det er mange rare tanker som fyker gjennom både hodet og kroppen når man forbereder seg fysisk og mentalt til ett eller annet. Det ernå 14 dager til vi er i gang med evalueringen og jeg er nervøs. Jeg har spenninger i hele kroppen og hodet går på høygir. Jeg har et lite troll inni meg som hele tiden forteller meg at jeg bare bør utsette hele graderingen. Dette trollet er ganske enerverende.
Jeg kan oppleve meg selv som ganske trygg, sikker og at dette klarer jeg. Så kommer trollet og hvisker meg i øret: "Du bør utsette. Venter du til over jul så er du skadefri og du har muligheten til å øve mer. Bli enda flinkere. Da er du sikker på at du klarer graderingen." Ja, dere skjønner tegninga. En liten som kanskje bare ønsker å passe på deg. Sørge for at du ikke går utover egne grenser og evner. Men dette trollet vil ikke være noe stillere om seks måneder.Jeg er ikke noe mer klar om seks måneder.
Før trening i går følte jeg meg egentlig ganske trygg. Etter trening, ikke riktig så trygg. Det jeg likevel lærte påtrening er at jeg nå ikke har behov for trening som får i gang kroppen, hurtighet osv. Jeg trenger teknisk trening. Pugging av pensum. Og så trenger jeg styrke. Fortsatt masse masse styrke.
Og her beveger vi oss over i de fascinerende valg i livet. Jeg kan være nervøs, gråte, grue meg og rett og slett være negativ. Eller jeg kan glede meg, nyte all innsatsen jeg har lagt inn, progresjonen jeg fortsatt har og være positiv. På trening på søndag lærte master E oss at vi skal fokusere på at vi snart har sort belte. Noen ville da sekundærfokusere på at det er superflaut om man ikke får det til. Tenk om jeg har sagt at jeg gleder meg til å få beltet og så stryker jeg. Ja, og så? Du har lagt inn innsatsen. Gjort ditt beste. Sånt skjer. Det er ingen krise. Da er det nye muligheter!
Jeg velger i hvertfall å glede meg. Jeg skal få trene mange mange timer noe jeg syns er super morro. Jeg skal få bevise for meg selv at jeg kan og får til, enda jeg har nipugget mye alene fremfor å gå veien. Og jeg får et svart belte i andre enden. Jeg gleder meg for det er mitt valgte fokus!
Jeg kan oppleve meg selv som ganske trygg, sikker og at dette klarer jeg. Så kommer trollet og hvisker meg i øret: "Du bør utsette. Venter du til over jul så er du skadefri og du har muligheten til å øve mer. Bli enda flinkere. Da er du sikker på at du klarer graderingen." Ja, dere skjønner tegninga. En liten som kanskje bare ønsker å passe på deg. Sørge for at du ikke går utover egne grenser og evner. Men dette trollet vil ikke være noe stillere om seks måneder.Jeg er ikke noe mer klar om seks måneder.
Før trening i går følte jeg meg egentlig ganske trygg. Etter trening, ikke riktig så trygg. Det jeg likevel lærte påtrening er at jeg nå ikke har behov for trening som får i gang kroppen, hurtighet osv. Jeg trenger teknisk trening. Pugging av pensum. Og så trenger jeg styrke. Fortsatt masse masse styrke.
Og her beveger vi oss over i de fascinerende valg i livet. Jeg kan være nervøs, gråte, grue meg og rett og slett være negativ. Eller jeg kan glede meg, nyte all innsatsen jeg har lagt inn, progresjonen jeg fortsatt har og være positiv. På trening på søndag lærte master E oss at vi skal fokusere på at vi snart har sort belte. Noen ville da sekundærfokusere på at det er superflaut om man ikke får det til. Tenk om jeg har sagt at jeg gleder meg til å få beltet og så stryker jeg. Ja, og så? Du har lagt inn innsatsen. Gjort ditt beste. Sånt skjer. Det er ingen krise. Da er det nye muligheter!
Jeg velger i hvertfall å glede meg. Jeg skal få trene mange mange timer noe jeg syns er super morro. Jeg skal få bevise for meg selv at jeg kan og får til, enda jeg har nipugget mye alene fremfor å gå veien. Og jeg får et svart belte i andre enden. Jeg gleder meg for det er mitt valgte fokus!
tirsdag 3. juni 2014
2 av 3 striper og kort tid igjen - I believe I can! (IBIC)
Nå nærmer graderingen seg med stormskritt!!! Foten fungerer. Til daglig uten skinne eller støtte eller noe. På trening bruker jeg det meste egentlig. Til gradering har jeg tenkt å tape, ha på støttesokk og skinnen. Jeg vil ikke skade meg fordi jeg er uforsiktig. Ser for meg at jeg fredag ettermiddag, når jeg er skikkelig sliten, kan risikere å tråkke over om jeg ikke er forsiktig. Tape og støttesokk er heller ikke noe som kan skade andre om jeg bruker det gjennom hele graderingen.
Fredag som var klarte jeg kravet om push-ups!! Med strak kropp gjennomførte jeg følgende serie: 18 - 10 - 7. TIl gradering må jeg ha uten pausene, men jeg er svært fornøyd med resultatet. Jeg avsluttet med 35 i ett på knærne. Jeg har ikke tatt pu etterpå, så nå må jeg til pers igjen. Annenhver dag tenker jeg er en fin plan denne uken og neste. Så kan jeg ta hver tredje siste uken.
Søndag var jeg på fem timers trening med Master E. Fantastisk trening hvor mye kom på plass. Det vitkigste er egentlig det mentale. Skyv vekk og fjern alt som er tvil, negativt og rot. Dette klarer jeg! Jeg vil! Om 19 dager og noen timer så har jeg knyttet det svarte beltet og kjøper meg dan-dobok! Det gleder jeg meg til. Og når jeg tenker dette så kommer perfeksjonismetrollet mitt og skaper tvil. Foreløpig er han låst inn i en boks, men jeg hører han piper der inne innimellom.
Jeg fikk poomsaestripen på søndag, så nå mangler jeg bare den for selvforsvar. Det kjennes bra. Skal trene i dag, så da kan man jo håpe å få den siste i dag. På egentrening i går gikk jeg, A og D gjennom hele pensum bortsett fra selvforsvar. Det sitter, selv om det er litt detaljer som må på plass. Kjenner at jeg er usikker på noe, og det er bare å gjøre det gjøre det gjøre det. Det sitter til evalueringen!
Ja, også forstuet jeg to fingre.
Fredag som var klarte jeg kravet om push-ups!! Med strak kropp gjennomførte jeg følgende serie: 18 - 10 - 7. TIl gradering må jeg ha uten pausene, men jeg er svært fornøyd med resultatet. Jeg avsluttet med 35 i ett på knærne. Jeg har ikke tatt pu etterpå, så nå må jeg til pers igjen. Annenhver dag tenker jeg er en fin plan denne uken og neste. Så kan jeg ta hver tredje siste uken.
Søndag var jeg på fem timers trening med Master E. Fantastisk trening hvor mye kom på plass. Det vitkigste er egentlig det mentale. Skyv vekk og fjern alt som er tvil, negativt og rot. Dette klarer jeg! Jeg vil! Om 19 dager og noen timer så har jeg knyttet det svarte beltet og kjøper meg dan-dobok! Det gleder jeg meg til. Og når jeg tenker dette så kommer perfeksjonismetrollet mitt og skaper tvil. Foreløpig er han låst inn i en boks, men jeg hører han piper der inne innimellom.
Jeg fikk poomsaestripen på søndag, så nå mangler jeg bare den for selvforsvar. Det kjennes bra. Skal trene i dag, så da kan man jo håpe å få den siste i dag. På egentrening i går gikk jeg, A og D gjennom hele pensum bortsett fra selvforsvar. Det sitter, selv om det er litt detaljer som må på plass. Kjenner at jeg er usikker på noe, og det er bare å gjøre det gjøre det gjøre det. Det sitter til evalueringen!
Ja, også forstuet jeg to fingre.
På venstre hånd. Ikke helt med vilje og ganske upraktisk, men shit happens. Iherdighet og Ukuelig ånd!!!
fredag 30. mai 2014
21 dager - er vi klare?
I dag er det tre - 3 - uker til gradering. 21 dager til evalueringen begynner i Fredrikstad. Er vi klare for det? For min del - ikke helt.
Foten virker veldig bra. Jeg skal ikke gjenoppta joggingen, selv om jeg godt kunne trengt å få opp kondien igjen. Det får bare stå seg og så håper jeg at grunnlaget var godt og at viljen er enorm. Jeg er i bedre form enn under evalueringen på vinter convention, og der kom jeg meg jo gjennom.
Selv om foten virker bra, så er jeg fortsatt forsiktig. Jeg kvier meg også for å bruke den på risikabelt vis. Men jeg klarer også å snu på den, om jeg er oppe på fotballen, så da MÅ jeg øve mer på det og ikke snu på hælen. Da går det nemlig galt.
Søndag skal jeg på trening med master E. Han evaluerer - jeg mangler to striper - og da vil han si noe om det er håp for gradering. Kjenner at jeg har sommerfugler i magen og gruer meg litt. Håper jo at jeg er flink nok til å gå opp nå. Og at jeg faktisk klarer det. Jeg mener dobok med svart kant og svart belte er farger som kler meg svært godt....
Det er tre uker igjen før jeg kan gjenoppta livet mitt og ha fokus på alt som nå kommer litt i bakkant.
Jeg avslutter enkelt med noe frk L (ikke fruktbærta som også er en frk L) pleier å si:
Believe you can. Then you will.
Foten virker veldig bra. Jeg skal ikke gjenoppta joggingen, selv om jeg godt kunne trengt å få opp kondien igjen. Det får bare stå seg og så håper jeg at grunnlaget var godt og at viljen er enorm. Jeg er i bedre form enn under evalueringen på vinter convention, og der kom jeg meg jo gjennom.
Selv om foten virker bra, så er jeg fortsatt forsiktig. Jeg kvier meg også for å bruke den på risikabelt vis. Men jeg klarer også å snu på den, om jeg er oppe på fotballen, så da MÅ jeg øve mer på det og ikke snu på hælen. Da går det nemlig galt.
Søndag skal jeg på trening med master E. Han evaluerer - jeg mangler to striper - og da vil han si noe om det er håp for gradering. Kjenner at jeg har sommerfugler i magen og gruer meg litt. Håper jo at jeg er flink nok til å gå opp nå. Og at jeg faktisk klarer det. Jeg mener dobok med svart kant og svart belte er farger som kler meg svært godt....
Det er tre uker igjen før jeg kan gjenoppta livet mitt og ha fokus på alt som nå kommer litt i bakkant.
Jeg avslutter enkelt med noe frk L (ikke fruktbærta som også er en frk L) pleier å si:
Believe you can. Then you will.
fredag 23. mai 2014
Forsiktig trening igjen...
Jeg var hos manuellterapeuten i går. Han behandler rygget og nakken min. Fibromyalgi, kontorjobb, for lite bevegelse... vel ryggen og nakken låser seg og smertene kan være ganske veldig innimellom. SIst jeg var til behandling - torsdag for en uke siden - så bestilte mt (Manuellterapeuten) taxi for at jeg skulle komme meg dit. I går var krykker borte og jeg går relativt ubesværet. Det som gjør at jeg går litt klønete er at jeg fortsatt bruker aricast (avtakbar gips laget i plastikk forklart enkelt). Den stiver av ankel og sidene på foten så jeg mister litt bevegelse. Jeg spurte mt om jeg kan begynne å trene igjen, gjerne litt forsiktig. Det syns han var en god ide. Han ga også uttrykk for at dette hadde gått raskt enda det var et kraftig overtråkk. Jeg er fortsatt blå fra tærne og til hælen.
Men poenget er: JEG FÅR TRENE!!! Jeg har tatt pu på knærne og su. Det hjelper jo det, for jeg er ikke i mål med pu. Men jeg har jo 28 dager igjen til å få alt på plass... Jeg er veldig glad master E er den som skal vurdere om jeg er klar eller ei. Selv evner jeg det ikke....
En ting er helt sikkert... jeg skal ikke sparre mer før gradering. Og det er jeg litt lei meg for..
Men poenget er: JEG FÅR TRENE!!! Jeg har tatt pu på knærne og su. Det hjelper jo det, for jeg er ikke i mål med pu. Men jeg har jo 28 dager igjen til å få alt på plass... Jeg er veldig glad master E er den som skal vurdere om jeg er klar eller ei. Selv evner jeg det ikke....
En ting er helt sikkert... jeg skal ikke sparre mer før gradering. Og det er jeg litt lei meg for..
torsdag 15. mai 2014
Og så like før gradering da....
... Jeg som var så godt i gang. Kroppen var med meg, jeg stressa litt pga push-ups og at de ikke var helt på plass, men bortsett fra det så følte jeg meg ganske klar. Ikke helt, men ganske. Og så skjedde dette:
Godt i gang med sparringstrening på tirsdag så landet jeg feil! Jeg hadde planlagt to treninger på tirsdag ettersom jeg ikke får trent igjen før søndag. Gledet meg til både sparring og trening med Master E. Vi skulle noe så enkelt som å sparke i pute over salen. Ikke noe fancy, ikke noe sving, ikke noe utenom det vanlige. Men så landet jeg rett og slett feil. Fremfor å få vekten på hele foten, så traff jeg utsiden av fotbladet og hørte at det røk noe inne i foten. Klarte å komme meg ned ganske kontrollert, fikk masse hjelp til å få av utstyr og fikk komprimert.
Master M hadde heldigvis krykker liggende på kontoret. Det gjorde det meste mye lettere. Og så må jeg jo si at mine treningsvenner på Mudo er verdens beste. Frk L begynte umiddelbart å bekymre seg for min gradering og sendte meg melding senere på kvelden. Min sparringspartner C droppet resten av treningen for å kjøre meg til legevakten, og hun hadde til og med barnevakt for å få trent! Tigerinstruktør L ble med meg på legevakten uten at vi hadde noen ide om hvor lang tid det ville ta! N kjørte bilen min hjem OG hentet oss på legevakten 2230! På tross av egen familie å ta seg av. Dette er virkelig unike mennesker. Jeg kan ikke annet enn å si at jeg rett og slett ble rørt og nesten til tårer, selv nå når jeg skriver om det. Makan til støtte finner du ikke så lett.
Jeg har fått to-tre dager hvilepåbud. Til hevelsen går ned. Så kan jeg få belaste inntil smertegrensen. Hele tiden med diverse beskyttelse og støtte på benet. Krykker i 1-2 uker. Så skal jeg ha en ortrose (hard trykkbandasje) eller tape i et halvt år ved "risikosport" - jogging, trening, sikkert skogsturer osv. Alt som kan gi feil utslag på ankelen. Jippi!! Ja, og så må jeg trene sånne morsomme balanseøvelser.
Det beste er at legevakten nektet å skrive ut rekvisisjon til drosje til oss. Kl 2230 om kvelden. Nei, det måtte jeg bare betale selv. Så enkelt var det. De hadde ikke tid til å skrive ut rekvisisjoner. Ikke kunne de skrive ut en sykemelding heller. Det hadde de ikke tid til med denne typen skader. Jeg ble ikke veldig imponert egentlig. Noen var hyggelige, men ikke alle. Og de kunne med fordel ha opptrådt med noe er høflighet og ydmykhet. Men det gjorde de ikke.
Jeg fikk time hos fastlegen fredag - i morgen. Vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg dit, men det er mulig mannen tar seg fri/jobber hjemmefra, så da bør det gå bra.
I dag ser foten slik ut:
Jeg har fortsatt håp om gradering, men tar det med ro nå disse dagene. Alt har jo blitt utsatt og omkalfatret på grunn av den dumme foten....C'est la vie.
Godt i gang med sparringstrening på tirsdag så landet jeg feil! Jeg hadde planlagt to treninger på tirsdag ettersom jeg ikke får trent igjen før søndag. Gledet meg til både sparring og trening med Master E. Vi skulle noe så enkelt som å sparke i pute over salen. Ikke noe fancy, ikke noe sving, ikke noe utenom det vanlige. Men så landet jeg rett og slett feil. Fremfor å få vekten på hele foten, så traff jeg utsiden av fotbladet og hørte at det røk noe inne i foten. Klarte å komme meg ned ganske kontrollert, fikk masse hjelp til å få av utstyr og fikk komprimert.
Master M hadde heldigvis krykker liggende på kontoret. Det gjorde det meste mye lettere. Og så må jeg jo si at mine treningsvenner på Mudo er verdens beste. Frk L begynte umiddelbart å bekymre seg for min gradering og sendte meg melding senere på kvelden. Min sparringspartner C droppet resten av treningen for å kjøre meg til legevakten, og hun hadde til og med barnevakt for å få trent! Tigerinstruktør L ble med meg på legevakten uten at vi hadde noen ide om hvor lang tid det ville ta! N kjørte bilen min hjem OG hentet oss på legevakten 2230! På tross av egen familie å ta seg av. Dette er virkelig unike mennesker. Jeg kan ikke annet enn å si at jeg rett og slett ble rørt og nesten til tårer, selv nå når jeg skriver om det. Makan til støtte finner du ikke så lett.
Jeg har fått to-tre dager hvilepåbud. Til hevelsen går ned. Så kan jeg få belaste inntil smertegrensen. Hele tiden med diverse beskyttelse og støtte på benet. Krykker i 1-2 uker. Så skal jeg ha en ortrose (hard trykkbandasje) eller tape i et halvt år ved "risikosport" - jogging, trening, sikkert skogsturer osv. Alt som kan gi feil utslag på ankelen. Jippi!! Ja, og så må jeg trene sånne morsomme balanseøvelser.
Det beste er at legevakten nektet å skrive ut rekvisisjon til drosje til oss. Kl 2230 om kvelden. Nei, det måtte jeg bare betale selv. Så enkelt var det. De hadde ikke tid til å skrive ut rekvisisjoner. Ikke kunne de skrive ut en sykemelding heller. Det hadde de ikke tid til med denne typen skader. Jeg ble ikke veldig imponert egentlig. Noen var hyggelige, men ikke alle. Og de kunne med fordel ha opptrådt med noe er høflighet og ydmykhet. Men det gjorde de ikke.
Jeg fikk time hos fastlegen fredag - i morgen. Vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg dit, men det er mulig mannen tar seg fri/jobber hjemmefra, så da bør det gå bra.
I dag ser foten slik ut:
Jeg har fortsatt håp om gradering, men tar det med ro nå disse dagene. Alt har jo blitt utsatt og omkalfatret på grunn av den dumme foten....C'est la vie.
mandag 12. mai 2014
Progresjon, fokus og håp
Det er ikke lenge igjen til gradering. Merker at jeg blir mer og mer ensrette på en helg i juni. Master E mener det går veien. Jeg kjenner at jeg er usikker og nervøs, men den fysiske formen begynner å komme og jeg satser på at alt av teknikker osv sitter til de to dagene det gjelder. Ønsker meg å få lov til å gå graderingen sammen med noen av de jeg kjenner, men vi får se hvordan det blir.
I mellom tiden stresser jeg, og trener og fokuserer. Og så gjør jeg ting jeg ikke kan....
Jeg er veldig for å gjøre ting jeg ikke kan. Utfordre meg selv litt. Gå utenfor komfortsonen. GJerne langt ut. Jeg gjør ikke ting som er farlige, bungeejumping, fallskjerm og desslike, men småting som er ubehagelige og som utfordrer meg. I helgen gikk jeg derfor modell på et trendshow for en venninne av meg. Jeg skulle altså ha på meg klær jeg vanligvis aldri ville funnet på å kjøpe eller gå i, og så svinse nedover et gulv inne på et kjøpesenter, mens endel mennesker så på. Det var morro! Det gikk også fint. Jeg kan heldigvis gå i høye hæler så jeg hverken falt, snublet eller dummet meg ut på annet vis. Hurra! Fire skift på kort tid. Trangt om plassen. Men det var morsomt. Ikke var jeg nervøs heller, noe som overrasket meg stort.
Søndag var jeg på egentrening som Master E hadde. Nok en supergod trening. Fikk gått gjennom selvforsvarsteknikkene og kjenner at de ikke sitter riktig så godt som de skulle gjort. Øvde meg også litt på A, som driver et annet Mudo institutt. Han hjalp ikke akkuart til for å si det sånn, og jeg måtte jobbe litt. Endte i bakkekamp - som jeg tapte -hver gang. Morsomt var det. Ble skikkelig god og varm og koste meg masse.
I dag blir det ingen egentrening fordi mannen skal på et styremøte. Men mulig jeg får permisjon til to timer trening i morgen. Det er eneste muligheten denne uken. Onsdag er mannens treningsdag og jeg skal bare jogge. Torsdag er det dugnad i barnehagen, så da rekker vi ikke. Dagene flyr! Fredag blir min gamle mormor 90 år! En ærverdig alder. Bor hjemme og klarer seg selv gjør den gamle dragen. Lørdag er 17. mai og søndag satser jeg på familietrening igjen. Og så er det en ny uke og en måned til gradering.
Heldigvis er vi snart ferdige med oppussing av rommet til Vesla. Snart kan vi begynne å lagre ting i skapene slik at vi får gjenerobret huset. Det gleder jeg meg til!!
Ha en god mandag.
I mellom tiden stresser jeg, og trener og fokuserer. Og så gjør jeg ting jeg ikke kan....
Jeg er veldig for å gjøre ting jeg ikke kan. Utfordre meg selv litt. Gå utenfor komfortsonen. GJerne langt ut. Jeg gjør ikke ting som er farlige, bungeejumping, fallskjerm og desslike, men småting som er ubehagelige og som utfordrer meg. I helgen gikk jeg derfor modell på et trendshow for en venninne av meg. Jeg skulle altså ha på meg klær jeg vanligvis aldri ville funnet på å kjøpe eller gå i, og så svinse nedover et gulv inne på et kjøpesenter, mens endel mennesker så på. Det var morro! Det gikk også fint. Jeg kan heldigvis gå i høye hæler så jeg hverken falt, snublet eller dummet meg ut på annet vis. Hurra! Fire skift på kort tid. Trangt om plassen. Men det var morsomt. Ikke var jeg nervøs heller, noe som overrasket meg stort.
Søndag var jeg på egentrening som Master E hadde. Nok en supergod trening. Fikk gått gjennom selvforsvarsteknikkene og kjenner at de ikke sitter riktig så godt som de skulle gjort. Øvde meg også litt på A, som driver et annet Mudo institutt. Han hjalp ikke akkuart til for å si det sånn, og jeg måtte jobbe litt. Endte i bakkekamp - som jeg tapte -hver gang. Morsomt var det. Ble skikkelig god og varm og koste meg masse.
I dag blir det ingen egentrening fordi mannen skal på et styremøte. Men mulig jeg får permisjon til to timer trening i morgen. Det er eneste muligheten denne uken. Onsdag er mannens treningsdag og jeg skal bare jogge. Torsdag er det dugnad i barnehagen, så da rekker vi ikke. Dagene flyr! Fredag blir min gamle mormor 90 år! En ærverdig alder. Bor hjemme og klarer seg selv gjør den gamle dragen. Lørdag er 17. mai og søndag satser jeg på familietrening igjen. Og så er det en ny uke og en måned til gradering.
Heldigvis er vi snart ferdige med oppussing av rommet til Vesla. Snart kan vi begynne å lagre ting i skapene slik at vi får gjenerobret huset. Det gleder jeg meg til!!
Ha en god mandag.
tirsdag 6. mai 2014
Ikke tenke bare gjøre
Om 45 dager er vi der. Vi er klare. Pulsen er høy. Svetten ligger nok utenpå selv om vi ikke har beveget oss stort enda. Kroppen og hodet går i 101 og adrenalinet dundrer rundt i kroppen. 7-8 timer med evaluering før vi får vite om vi får lov til å gradere på lørdag. Hjelpes....
Jeg var på dan-timen til Master E i går. Knall time som alltid. Lærte masse med fokus på selvforsvar. Der har vi endel igjen før vi er klare. Master E trener også Hapkido med masse låsinger osv så vi lærer litt ekstra. Det er bare gull verdt. Så får vi satse på at vi lærer nok til gradering.
Vi startet med å gå gjennom poomsaene. Trenger å gå dem også for å bli akkurat litt tryggere, men vi nærmer oss der også. Master E mente at teknikkene er der og det er bare finpuss igjen. Få inn styrken, samkjøre hånd-fotteknikk osv. Ikke tenke bare gjøre!
Jeg klarte å si at jeg har vurdert å trekke meg. Det har jeg. Mange ganger. Hver dag. Men kanskje ikke reelt. Jeg har trent for mye og for hardt. Jeg har også brukt så mye av familiens tid at det er dårlig gjort å ikke gå på 110% nå. Kjeft, eller mest skjenn, fikk jeg også. BÅde fra A, L og ikke minst fra Master E. Han skal avgjøre om jeg er god nok til å gå opp. Ikke jeg. Jeg klarer ikke å vurdere det selv. Egentlig har han helt rett i det, så jeg får nesten bare stole på ham. Selv om jeg gruer meg max, og det er kanskje mer det som gjør at jeg har lyst til å trekke meg enn noe annet.....
Jeg var på dan-timen til Master E i går. Knall time som alltid. Lærte masse med fokus på selvforsvar. Der har vi endel igjen før vi er klare. Master E trener også Hapkido med masse låsinger osv så vi lærer litt ekstra. Det er bare gull verdt. Så får vi satse på at vi lærer nok til gradering.
Vi startet med å gå gjennom poomsaene. Trenger å gå dem også for å bli akkurat litt tryggere, men vi nærmer oss der også. Master E mente at teknikkene er der og det er bare finpuss igjen. Få inn styrken, samkjøre hånd-fotteknikk osv. Ikke tenke bare gjøre!
Jeg klarte å si at jeg har vurdert å trekke meg. Det har jeg. Mange ganger. Hver dag. Men kanskje ikke reelt. Jeg har trent for mye og for hardt. Jeg har også brukt så mye av familiens tid at det er dårlig gjort å ikke gå på 110% nå. Kjeft, eller mest skjenn, fikk jeg også. BÅde fra A, L og ikke minst fra Master E. Han skal avgjøre om jeg er god nok til å gå opp. Ikke jeg. Jeg klarer ikke å vurdere det selv. Egentlig har han helt rett i det, så jeg får nesten bare stole på ham. Selv om jeg gruer meg max, og det er kanskje mer det som gjør at jeg har lyst til å trekke meg enn noe annet.....
onsdag 30. april 2014
51 dager. Sparringsstripe. Mørbanket meg
Jeg tok mot til meg før påske og ba MasterM om evaluering for sparringsstripen. Vi rakk ikke før påske, og forrige tirsdag ble det rot. Men i går, da skulle jeg evaluere. Ble skuffet da Master M ikke kom, men instruktør B kom. Tenkte at det ikke ble noen evaluering og at jeg hadde forberedt meg mentalt uten å få gjennomført. Men neida, han hadde fått beskjed av Master M om at jeg skulle evaluere, så det ordnet vi i timen.
Det var en av de absolutt morsomste sparringstimene jeg har vært på. Jeg ga maks, og fikk utfordringen med å måtte holde igjen litt fordi jeg er tøffere enn enkelte av de jeg går mot. Jeg skal jo ikke skremme andre heller. Men de fikk kjøre på med full trøkk på meg, så jeg er øm i begge armene og er nok etterhvert både gul og blå.
Jeg fikk strtipen!! Jeg skalv i begge hender/armer etterpå, og kjenner i dag at jeg virkelig har trent. Lykkelige meg! EN stripe på plass. To igjen. 51 dager til gradering. Det er fortsatt håp!! Ja, også jobber jeg med pushups og det blir bedre og bedre det også.
En bonus var at jeg fikk etter timen høre at de som sto og så på hadde "baksnakket" meg med positivt fortegn :-) Både at jeg har lært meg pensum alene gjennom siste drøye året og har jobbet hardt, og at jeg gikk bra. Det er superhyggelig å høre. :-)
Så en god tirsdag der altså :-)
Det var en av de absolutt morsomste sparringstimene jeg har vært på. Jeg ga maks, og fikk utfordringen med å måtte holde igjen litt fordi jeg er tøffere enn enkelte av de jeg går mot. Jeg skal jo ikke skremme andre heller. Men de fikk kjøre på med full trøkk på meg, så jeg er øm i begge armene og er nok etterhvert både gul og blå.
Jeg fikk strtipen!! Jeg skalv i begge hender/armer etterpå, og kjenner i dag at jeg virkelig har trent. Lykkelige meg! EN stripe på plass. To igjen. 51 dager til gradering. Det er fortsatt håp!! Ja, også jobber jeg med pushups og det blir bedre og bedre det også.
En bonus var at jeg fikk etter timen høre at de som sto og så på hadde "baksnakket" meg med positivt fortegn :-) Både at jeg har lært meg pensum alene gjennom siste drøye året og har jobbet hardt, og at jeg gikk bra. Det er superhyggelig å høre. :-)
Så en god tirsdag der altså :-)
torsdag 10. april 2014
71 dager - det nærmer seg
Jeg kan ikke påstå at jeg ikke begynner å merke at jeg er småstresset og nervøs mtp gradering. 71 dager igjen. Da står jeg der på matta med alle de andre. Nervøs og vet at jeg har en heftig treningsdag foran meg, før selve graderingen dagen etter. Jeg både gleder og gruer meg. Har begynt å oppleve en viss form for mestring.
Mandag på dan timen til Master E så gikk jeg og Miss A gjennom siste blokkeringen, alle kombinasjonene og sparkene. I tillegg gikk vi gjennom alle poomsaene. Det eneste vi ikke gjorde var vel selvforsvar. Den er et svakt punkt jeg må øve på, men jeg får vel kanskje slenge gubben litt i gulvet. Ellers sitter nemlig det meste sånn noenlunde. Jeg må øve mer for at det skal oppleves som trygt og at det sitter skikkelig, men det er bedre og bedre. Det er en god følelse.
Tirsdag var jeg på sparringstimen til Master M. Etter påske skal vi ta en evaluering. Jeg spurte nemlig ca hvordan jeg ligger an og han hadde noe å peke på, men han har ikke fått sett nok. Jeg må øve meg på høye spark fordi jeg er myk nok til det. SÅ da må jeg bare det. Og så ønsker de flere dobbelspark. Jeg går jo gjerne mot Frøken L - hun som er omtrent like gal som meg. Digger å sparre med henne. Hun tåler litt. Jeg kan ta i og får jaggu skikkelig igjen også. Samtidig så ser jeg vel ikke best ut ettersom hun er dødsgod. Heldigvis liker jeg utfordringer.
Jeg har også hevet meg på joggetreningen til Frøken N & co. Var med på fredag og i går (onsdag). Merker bedring allerede. Morsomt å løpe igjen. Eller løpe og løpe... småjogge er vel riktigere. Tar det rolig og bygger meg opp så jeg ikke får skader i knær og hofter. I tillegg trenger pusten å øve seg. Vi løper på opplegget til appen "get running". Det er intervalltrening. I uke 1, som jeg er på, så er det 5 minutter gående oppvarming og så 8 runder med 1 min jogging/løping og 1.5 min rask gange. Til slutt 5 minutter rask gange i nedkjøling. Totalt halvtime. Overkommelig tidsperspektiv og trening.
Mandag på dan timen til Master E så gikk jeg og Miss A gjennom siste blokkeringen, alle kombinasjonene og sparkene. I tillegg gikk vi gjennom alle poomsaene. Det eneste vi ikke gjorde var vel selvforsvar. Den er et svakt punkt jeg må øve på, men jeg får vel kanskje slenge gubben litt i gulvet. Ellers sitter nemlig det meste sånn noenlunde. Jeg må øve mer for at det skal oppleves som trygt og at det sitter skikkelig, men det er bedre og bedre. Det er en god følelse.
Tirsdag var jeg på sparringstimen til Master M. Etter påske skal vi ta en evaluering. Jeg spurte nemlig ca hvordan jeg ligger an og han hadde noe å peke på, men han har ikke fått sett nok. Jeg må øve meg på høye spark fordi jeg er myk nok til det. SÅ da må jeg bare det. Og så ønsker de flere dobbelspark. Jeg går jo gjerne mot Frøken L - hun som er omtrent like gal som meg. Digger å sparre med henne. Hun tåler litt. Jeg kan ta i og får jaggu skikkelig igjen også. Samtidig så ser jeg vel ikke best ut ettersom hun er dødsgod. Heldigvis liker jeg utfordringer.
Jeg har også hevet meg på joggetreningen til Frøken N & co. Var med på fredag og i går (onsdag). Merker bedring allerede. Morsomt å løpe igjen. Eller løpe og løpe... småjogge er vel riktigere. Tar det rolig og bygger meg opp så jeg ikke får skader i knær og hofter. I tillegg trenger pusten å øve seg. Vi løper på opplegget til appen "get running". Det er intervalltrening. I uke 1, som jeg er på, så er det 5 minutter gående oppvarming og så 8 runder med 1 min jogging/løping og 1.5 min rask gange. Til slutt 5 minutter rask gange i nedkjøling. Totalt halvtime. Overkommelig tidsperspektiv og trening.
mandag 13. januar 2014
Vinterconvention, Evaluering, Prøvegradering
I helgen har det vært Mudo Vinterconvention. En hel helg med bare taekwon-do!! Drømmehelg! For all del: jeg har savnet mann og barn skrekkelig, men jeg har fått trent masse og med andre instruktører enn jeg pleier.
Vel, ett skritt tilbake. I Mudosystemet må man evaluere på enten Sommerconvention eller Vinterconvention før man får lov til å melde seg opp til graderingshelg. Man skal da ha 6-7 timer effektiv trening første dagen. Vi startet med trening lørdag kl 1100. To timer poomsae med en instruktør som driver med konkurranse poomsae. Hun er superdyktig, veldig søt og flink til å lære bort. Det var nok likevel endel som ble frustrert fordi hun lærer bort andre ting og annerledes enn hva mange av de andre instituttene, herunder mitt, gjør. Jeg syns det var morro, for flere av teknikkene falt mer på plass med hennes utførelse. Det hele ble også mykere og mer dynamisk. Jeg ser at jeg må lære mer OM poomsaene for å gå dem enten feminint eller maskulint, og på den måten finne mer forståelse for det jeg egentlig gjør. Sånn i tillegg til at applikasjonene bør komme på plass også.
Etter to timer poomsae hadde vi en time wtf-sparring. Instruktøren er fra "sparrings-instituttet". Her var vi håpløse og det fikk vi høre også. Brutalt, men sikkert sant. Han sa det nå på en ganske tilforlatelig måte, så det var ikke akkurat slik at jeg gikk og gråt. En time lunsjpause og nok en time sparring. Det vi holdt på med var det samme som vi gjøre i sparringstreningen på instituttet, så jeg følte ikke at det traff helt med at vi ikke hadde peiling. Jeg må jobbe mer med avstandsbedømmelsen, men det visste jeg jo egentlig fra før. Mitt aller største handicap er uansett at jeg TROR jeg er fryktelig tung i kroppen. Det er noe som sitter i hodet og som gjør at treningen blir tyngre enn de behøver. Jeg er ikke så tung som jeg tror og jeg får til mer enn jeg innbiller meg. Må øve meg en god del mentalt når det kommer til sparring også.
På dette tidspunktet begynte de fleste å bli slitne. Det er en stor hall med fem matter, mange mennesker og mye lyd. I tillegg skal man prestere fysisk til stadighet og det merkes. De to siste timene hadde vi selvforsvar, kombinasjoner og blokkeringer. Samtidig drev de som skulle gradere seg med brekking. Det tok MYE oppmerksomhet. Spennende å følge med på om folk klarer brekkingen. Det trener vi altfor lite på. Enda så morro det er!
Jeg var nok høy ganske lenge etter endt trening. Da jeg kom hjem følte jeg meg hverken sliten eller sulten, men da jeg la Vesla og med det plasserte eget legeme i horisontal posisjon... Da sovnet kroppen. Jeg skulle egentlig være opp litt til og ha tid med kjæresten min, men kroppen lystret rett og slett ikke, og det var bare å sovne.
Egentlig var det like greit å sovne såpass tidlig på lørdag kveld. Søndagen startet nemlig kl 10. Da skulle vi være våkne og klare på matta. Vi måtte også gjennom en prøvegradering - gjennomført som en gradering. Veldig mange deltakere på seminaret, og man ble delt inn i grupper på 6, tror det var 5 grupper totalt, så dette tok tid. Pal-jang, Koryo, selvforsvar, kombinasjoner og blokkeringer. Deretter ny pause og så sparring. Laaaang dag dette også. Til slutt fikk vi et evalueringsskjema hvor det sto tallkarakterer (1-3) og noen kommentarer. Jeg er ikke helt sikker på hva dommerne så, for de ga noen tilbakemeldinger som passet bedre på min motstander, som ikke fikk de tilbakemeldingene. Men jeg vet at det stemmer for egen del også, tross alt, så jeg tar det som konstruktivt og skal fortsette å jobbe med det frem mot gradering til sommeren.
Totalt sett er opplevelsen positiv. Det er likevel noe som kan forbedres, blant annet å ikke blande juniorer og ungdom/voksne. I tillegg er Convention dyrt. Opplegget er litt ustrukturert og kunne vært gjort mer ut av. Som en av de andre deltakerne påpekte, så hadde det vært på sin plass om man hadde en skikkelig velkomst første dagen med informasjon om masterne, hvor man kunne få svar på det man måtte lure på (et sekretariat), hvor det var rømningsveier osv. I tillegg er det for mange på en matte, så det er umulig å høre hva instruktøren sier og man må bare gjøre sitt beste for å lære noe av dette.
Jeg har hatt en topp helg, og vil gjerne ha flere slike treningshelger. Forøvrig er supportteamet på mitt institutt enestående på flere måter:
1. Vi er de eneste som har et supportteam
2. Vi får frukt i pausene, som deles ut rundt på mattene, i tillegg til at vi kan hente selv
3. Vi får varmmat i lunsjpausen
Helt fantastisk og her skal det berømmes, og da spesielt de to søteste som gikk rundt med frukten til oss!!!
Gooooo supportteam :-)
Vel, ett skritt tilbake. I Mudosystemet må man evaluere på enten Sommerconvention eller Vinterconvention før man får lov til å melde seg opp til graderingshelg. Man skal da ha 6-7 timer effektiv trening første dagen. Vi startet med trening lørdag kl 1100. To timer poomsae med en instruktør som driver med konkurranse poomsae. Hun er superdyktig, veldig søt og flink til å lære bort. Det var nok likevel endel som ble frustrert fordi hun lærer bort andre ting og annerledes enn hva mange av de andre instituttene, herunder mitt, gjør. Jeg syns det var morro, for flere av teknikkene falt mer på plass med hennes utførelse. Det hele ble også mykere og mer dynamisk. Jeg ser at jeg må lære mer OM poomsaene for å gå dem enten feminint eller maskulint, og på den måten finne mer forståelse for det jeg egentlig gjør. Sånn i tillegg til at applikasjonene bør komme på plass også.
Etter to timer poomsae hadde vi en time wtf-sparring. Instruktøren er fra "sparrings-instituttet". Her var vi håpløse og det fikk vi høre også. Brutalt, men sikkert sant. Han sa det nå på en ganske tilforlatelig måte, så det var ikke akkurat slik at jeg gikk og gråt. En time lunsjpause og nok en time sparring. Det vi holdt på med var det samme som vi gjøre i sparringstreningen på instituttet, så jeg følte ikke at det traff helt med at vi ikke hadde peiling. Jeg må jobbe mer med avstandsbedømmelsen, men det visste jeg jo egentlig fra før. Mitt aller største handicap er uansett at jeg TROR jeg er fryktelig tung i kroppen. Det er noe som sitter i hodet og som gjør at treningen blir tyngre enn de behøver. Jeg er ikke så tung som jeg tror og jeg får til mer enn jeg innbiller meg. Må øve meg en god del mentalt når det kommer til sparring også.
På dette tidspunktet begynte de fleste å bli slitne. Det er en stor hall med fem matter, mange mennesker og mye lyd. I tillegg skal man prestere fysisk til stadighet og det merkes. De to siste timene hadde vi selvforsvar, kombinasjoner og blokkeringer. Samtidig drev de som skulle gradere seg med brekking. Det tok MYE oppmerksomhet. Spennende å følge med på om folk klarer brekkingen. Det trener vi altfor lite på. Enda så morro det er!
Jeg var nok høy ganske lenge etter endt trening. Da jeg kom hjem følte jeg meg hverken sliten eller sulten, men da jeg la Vesla og med det plasserte eget legeme i horisontal posisjon... Da sovnet kroppen. Jeg skulle egentlig være opp litt til og ha tid med kjæresten min, men kroppen lystret rett og slett ikke, og det var bare å sovne.
Egentlig var det like greit å sovne såpass tidlig på lørdag kveld. Søndagen startet nemlig kl 10. Da skulle vi være våkne og klare på matta. Vi måtte også gjennom en prøvegradering - gjennomført som en gradering. Veldig mange deltakere på seminaret, og man ble delt inn i grupper på 6, tror det var 5 grupper totalt, så dette tok tid. Pal-jang, Koryo, selvforsvar, kombinasjoner og blokkeringer. Deretter ny pause og så sparring. Laaaang dag dette også. Til slutt fikk vi et evalueringsskjema hvor det sto tallkarakterer (1-3) og noen kommentarer. Jeg er ikke helt sikker på hva dommerne så, for de ga noen tilbakemeldinger som passet bedre på min motstander, som ikke fikk de tilbakemeldingene. Men jeg vet at det stemmer for egen del også, tross alt, så jeg tar det som konstruktivt og skal fortsette å jobbe med det frem mot gradering til sommeren.
Totalt sett er opplevelsen positiv. Det er likevel noe som kan forbedres, blant annet å ikke blande juniorer og ungdom/voksne. I tillegg er Convention dyrt. Opplegget er litt ustrukturert og kunne vært gjort mer ut av. Som en av de andre deltakerne påpekte, så hadde det vært på sin plass om man hadde en skikkelig velkomst første dagen med informasjon om masterne, hvor man kunne få svar på det man måtte lure på (et sekretariat), hvor det var rømningsveier osv. I tillegg er det for mange på en matte, så det er umulig å høre hva instruktøren sier og man må bare gjøre sitt beste for å lære noe av dette.
Jeg har hatt en topp helg, og vil gjerne ha flere slike treningshelger. Forøvrig er supportteamet på mitt institutt enestående på flere måter:
1. Vi er de eneste som har et supportteam
2. Vi får frukt i pausene, som deles ut rundt på mattene, i tillegg til at vi kan hente selv
3. Vi får varmmat i lunsjpausen
Helt fantastisk og her skal det berømmes, og da spesielt de to søteste som gikk rundt med frukten til oss!!!
Gooooo supportteam :-)
søndag 15. desember 2013
Gradering
Dagen for gradering. Nervøs er virkelig en undervurdering. Tror jeg tisset fire ganger, svettet, hadde lyst til, og holdt på, å gråte, var stresset osv. Mann, barn og nervøs meg inn i bilen og avgårde. Fikk varmet opp og fokuserte på meg selv, og kun meg selv. Egentlig en gigantisk egotripp.
Fikk endel gode tips fra en av svartbeltene som sto for graderingen mens jeg varmet opp i sal 2. Det beste han sa til meg var egentlig at han mente jeg gikk poomsaene godt nok. Perfekt blir det aldri og man kan alltid bli bedre, men det var godt nok. Han tipset meg om enkelte småting, men presiserte at det skal vi se på etter graderingen.
Mens jeg tuslet rundt der spent som en stålfjær var det flere sa de var sikre på at jeg ville klare graderingen helt utmerket. Det gjør jo alltid godt å høre, selv om jeg ikke var så sikker. Det er mer enn syv år siden jeg sist graderte, og det var i NTN. Med så lang tid siden siste gradering - så jeg strengt tatt var litt ute av det - og en ny organisasjon, så opplevde jeg dette som den ultimate testen på om jeg har klart å pugge poomsaene, blokkeringene og kombinasjonene, i tillegg til å avvenne meg med laaaaange korte stillinger og ned-opp-ned bevegelsen.
Graderinger er en høytidelig affære. Jeg er vant til at sensorene er i svart dress, og at kun opproper stiller i dobok. Det er litt mindre høytidelige fargetbelte graderinger i Mudo. Heldigvis. Men det er skummelt nok uansett. Salen rigges til med bord hvor det sitter 4-6 mastere og øvrig høyt graderte som skal vurdere dine prestasjoner på matten. Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg, så er jeg ikke riktig komfortabel med å bli sett på når jeg skal yte fysisk, så dette er helt klart en utfordring for meg.
Etter at juniorene var ferdig med sin gradering, så skulle vi som er seniorer inn og stille opp. Vi hilser og alle går og setter seg langs veggen. Deretter ropes man opp og gjennomfører testen i grupper. I går var vi fire som skulle ta samme grad. Det er jo greit at vi ikke er for mange, og at vi heller ikke er for få. Først gikk vi våre tre poomsaer: taeguk oh-jang, yuk-jang og chill-jang. Jeg rotet pittelitt med en blokkering eller to, men litt feil er det nok rom for. Dessuten klarer de ikke å se alt - heldigvis. Etter poomsaene skal man gå to og to for å vise kombinasjoner, blokkeringer, praktisk selvforsvar, spark og sparring. Fra NTN var jeg vant med at vi går mønster, firevendinger, arrangert sparring, selvforsvar og sparring, i tillegg til at man må kunne svare på noen enkle teoretiske spørsmål. Gradering på Mudo er ikke egentlig noe lettere, men det er annerledes.
Uansett, jeg klarte å gjennomføre. Jeg tror ikke jeg "så" noen av sensorene. Dvs. han som hjalp meg under oppvarmingen så jeg innimellom. Ellers blokkerte jeg dem ut og hadde fokus på det jeg skulle gjøre, og kun det. Poomsaene var den største utfordringen, for det andre visste jeg at jeg kunne. Nå ble det litt rot med blokkeringene fordi min partner gjorde feil et par ganger, men så gjorde jeg feil da jeg holdt for ham etterpå. Jeg gjennomførte og var ganske høy da jeg var ferdig. Var langt høyere da jeg var ferdig og hadde bestått!! Jeg har nå 1. cup - rødt belte med svart stripe. Jeg fikk også masse ros for gjennomføringen! Jeg må jobbe med å få lengre og dypere stillinger - ironisk ikke sant? Ellers var det bra og jeg fikk til og med ros for momdollyo, et spark jeg har slitt masse med. Men jeg traff skikkelig i puta og det sang i salen.
Etter gjennomført gradering var jeg så lykkelig at jeg måtte gråte litt. Det er ikke ofte man ser meg tillate tårene å komme, og i hvertfall ikke i sånne situasjoner. Gråting osv på dette nivået pleier jeg å overlate til andre. Men nå tror jeg at jeg var så anspent og nervøs at dette forløste noen tårer. Egentlig er jo det greit det også.
Denne graderingen er ett steg nærmere svart belte. For å kunne gå dangraderingen til sommeren 2014 må jeg gjennomføre et danseminar på vinterconvention med en prøvegradering. Jeg har meldt meg på og oppkjøring til svart belte går inn i neste fase...
Fikk endel gode tips fra en av svartbeltene som sto for graderingen mens jeg varmet opp i sal 2. Det beste han sa til meg var egentlig at han mente jeg gikk poomsaene godt nok. Perfekt blir det aldri og man kan alltid bli bedre, men det var godt nok. Han tipset meg om enkelte småting, men presiserte at det skal vi se på etter graderingen.
Mens jeg tuslet rundt der spent som en stålfjær var det flere sa de var sikre på at jeg ville klare graderingen helt utmerket. Det gjør jo alltid godt å høre, selv om jeg ikke var så sikker. Det er mer enn syv år siden jeg sist graderte, og det var i NTN. Med så lang tid siden siste gradering - så jeg strengt tatt var litt ute av det - og en ny organisasjon, så opplevde jeg dette som den ultimate testen på om jeg har klart å pugge poomsaene, blokkeringene og kombinasjonene, i tillegg til å avvenne meg med laaaaange korte stillinger og ned-opp-ned bevegelsen.
Graderinger er en høytidelig affære. Jeg er vant til at sensorene er i svart dress, og at kun opproper stiller i dobok. Det er litt mindre høytidelige fargetbelte graderinger i Mudo. Heldigvis. Men det er skummelt nok uansett. Salen rigges til med bord hvor det sitter 4-6 mastere og øvrig høyt graderte som skal vurdere dine prestasjoner på matten. Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg, så er jeg ikke riktig komfortabel med å bli sett på når jeg skal yte fysisk, så dette er helt klart en utfordring for meg.
Etter at juniorene var ferdig med sin gradering, så skulle vi som er seniorer inn og stille opp. Vi hilser og alle går og setter seg langs veggen. Deretter ropes man opp og gjennomfører testen i grupper. I går var vi fire som skulle ta samme grad. Det er jo greit at vi ikke er for mange, og at vi heller ikke er for få. Først gikk vi våre tre poomsaer: taeguk oh-jang, yuk-jang og chill-jang. Jeg rotet pittelitt med en blokkering eller to, men litt feil er det nok rom for. Dessuten klarer de ikke å se alt - heldigvis. Etter poomsaene skal man gå to og to for å vise kombinasjoner, blokkeringer, praktisk selvforsvar, spark og sparring. Fra NTN var jeg vant med at vi går mønster, firevendinger, arrangert sparring, selvforsvar og sparring, i tillegg til at man må kunne svare på noen enkle teoretiske spørsmål. Gradering på Mudo er ikke egentlig noe lettere, men det er annerledes.
Uansett, jeg klarte å gjennomføre. Jeg tror ikke jeg "så" noen av sensorene. Dvs. han som hjalp meg under oppvarmingen så jeg innimellom. Ellers blokkerte jeg dem ut og hadde fokus på det jeg skulle gjøre, og kun det. Poomsaene var den største utfordringen, for det andre visste jeg at jeg kunne. Nå ble det litt rot med blokkeringene fordi min partner gjorde feil et par ganger, men så gjorde jeg feil da jeg holdt for ham etterpå. Jeg gjennomførte og var ganske høy da jeg var ferdig. Var langt høyere da jeg var ferdig og hadde bestått!! Jeg har nå 1. cup - rødt belte med svart stripe. Jeg fikk også masse ros for gjennomføringen! Jeg må jobbe med å få lengre og dypere stillinger - ironisk ikke sant? Ellers var det bra og jeg fikk til og med ros for momdollyo, et spark jeg har slitt masse med. Men jeg traff skikkelig i puta og det sang i salen.
Etter gjennomført gradering var jeg så lykkelig at jeg måtte gråte litt. Det er ikke ofte man ser meg tillate tårene å komme, og i hvertfall ikke i sånne situasjoner. Gråting osv på dette nivået pleier jeg å overlate til andre. Men nå tror jeg at jeg var så anspent og nervøs at dette forløste noen tårer. Egentlig er jo det greit det også.
Denne graderingen er ett steg nærmere svart belte. For å kunne gå dangraderingen til sommeren 2014 må jeg gjennomføre et danseminar på vinterconvention med en prøvegradering. Jeg har meldt meg på og oppkjøring til svart belte går inn i neste fase...
lørdag 14. desember 2013
Rett før gradering
Nå er det bare timer igjen til test. Jeg er vel aldri klar før en test, samtidig er jeg så klar jeg kan håpe å være. Når jeg først er der klarer jeg å blokkere ut alt og fokusere på det jeg skal gjøre der.
Gradering er høytidelig med masterne, sortbelter, dresser og det hele. Det er mer enn syv år siden sist. Litt nervøs, men snart over.
Abonner på:
Innlegg (Atom)