Vi har som nevnt tidligre krav om å ta 35 push ups og 60 situps (crunch) for å få lov til å gradere til sort belte. Situps har ikke vært et problem på årevis, men pushups har vært en hindring. Bare mentalt har det vært en utfordring. Jeg har fibromyalgi som sitter mye i armene. En ting er at det gir smerter, i perioder såpass at jeg ikke kan bruke armene og hendene til noe tyngre enn å løfte en skriveblokk. Jeg klarer ikke å lukke hånden med tilstrekkelig kraft. I tillegg har jeg ikke vært sterk nok i armene og ikke minst i kjernemuskulaturen. Når det har vært på sitt verste, så tar jeg pushups på knokene. Fint å få herdet knokene før brekking på gradering også, selv om jeg bruker noen ekstra sekunder på å åpne hendene igjen etterpå.
Men, det jeg egentlig skulle frem til... I går på trening klarte jeg 35 pushups med strak kropp!!! Jeg har fortsatt litt igjen før det er godkjent, for jeg kom ikke langt nok ned, men jeg klarte rett antall uten å gå ned på knærne. Dette er en kjempeseier for meg!! I tillegg h adde vi brekking som jeg syns er ustyrtelig morsomt (og kjempeskummelt), så i dag er hendene mine gule og blå der jeg traff feil :-)
torsdag 28. november 2013
torsdag 21. november 2013
Evalueringer...
Før gradering må jeg evalueres og godkjennes i tre "tema". Dette er nevnt i et annet innlegg. Nå har jeg fått 1. stripe for sparring og i går evaluerte jeg og fikk godkjent 2. stripe - selvforsvar. Woohooo!! Nå mangler jeg grunnteknikk før jeg er klar for gradering til 1- g/cup :-)
tirsdag 19. november 2013
WTF, TTU, ATF, ATN, NTN, ITF - OMG
I Norge, og verden, florerer det med flere foreninger på ulike nivå. Hvilke finnes, hva er forskjellene og hva er likhetene?
Først og fremst, internasjonalt er det to hovedorganisasjoner, eller hovedlinjer av taekwondo - International Taekwondo Federation og World Taekwondo Federation.
ITF hovedsete i Benidorm i Spania
AETF All European Taekwondo Federation
Først og fremst, internasjonalt er det to hovedorganisasjoner, eller hovedlinjer av taekwondo - International Taekwondo Federation og World Taekwondo Federation.
ITF hovedsete i Benidorm i Spania
AETF All European Taekwondo Federation
Mål, krav osv
Hva er mine mål frem til svart belte?
Veien frem er full av små delmål. Fra de helt enkle. Til de litt større, og endelig til DET O'STORE MÅLET: Sort belte.
Målet nås kun ved at jeg mestrer pensum. Det finnes på www.mudo.no, under arkfanen Kampsport og så Taekwondo, Opp til sort belte må jeg kunne pensum fra alle de tidligere graderingene, i tillegg til nytt. Ettersom jeg er fra ITF/NTN, så har jeg brukt tiden fra januar 2013 til å lære meg alt fra 10. til 1. gup pensum. Det er ganske mye, selv om jeg hadde grunnteknikkene inne. Det er blant annet endel detaljforskjeller mellom WTF og ITF. Det kommer jeg tilbake til i et eget innlegg.
Pensumet jeg skal gjennom er tredelt:
1. Sparring
2. Selvforsvar
3. Teknikk
I tillegg er det fysiske styrkekrav og krav om knusing/brekking.
Det aller første målet er å klare gradering til 1. gup, altså svart stripe på mitt røde belte.
Per i dag, tre og en halv uke før gradering, har jeg den første evalueringsstripen. Jeg har mao fått "godkjent" nivået på angrepsteknikker, kontringsteknikker og frisparring. Jeg er heller ikke bekymret for brekkingen til svart, for det syns jeg er så morro at det øver jeg på litt sånn dann og vann bare fordi det er morro. Det er noe eget med følelsen av en ganske hard/massiv plate som brekker i to og lager høy brekkelyd. Mulig det er barnslig, men morro er det likevel.
På trening i går, 18. november 2013, skulle vi perse på pushups. Nå er kroppen min pill råtten pga fibromyalgi, feil kosthold og fullmåne, men jeg klarte 18 på straka og neste 12 på knærne. Jeg kommer ikke langt nok ned, men syns det var ganske ok resultat likevel. Master har et opplegg for hvordan man skal bli sterk nok til armhevingene. Jeg er ikke helt der at jeg er flink nok til å øve på det, men etter gradering må jeg. Da starter virkelig hardkjøret opp mot gradering i juni.
Til graderingen 14. desember 2013 må jeg kunne tre poomsaer: Oh-, Yuk- og Chil-jang. I tillegg selvforsvar: forsvar mot rundspark og forsvar mot angriper som sitter overskrevs. I tillegg omvendt rundspark - momdollyo, to kombinasjoner og blokkeringer.
Jeg mener dette er overkommelig og at jeg bør klare det, men man vet jo aldri. Kjenner at jeg er nervøs. Jeg må jobbe litt med tilstedeværelse, hva er viktig og tillit til at jeg klarer og kan.
Veien frem er full av små delmål. Fra de helt enkle. Til de litt større, og endelig til DET O'STORE MÅLET: Sort belte.
Målet nås kun ved at jeg mestrer pensum. Det finnes på www.mudo.no, under arkfanen Kampsport og så Taekwondo, Opp til sort belte må jeg kunne pensum fra alle de tidligere graderingene, i tillegg til nytt. Ettersom jeg er fra ITF/NTN, så har jeg brukt tiden fra januar 2013 til å lære meg alt fra 10. til 1. gup pensum. Det er ganske mye, selv om jeg hadde grunnteknikkene inne. Det er blant annet endel detaljforskjeller mellom WTF og ITF. Det kommer jeg tilbake til i et eget innlegg.
Pensumet jeg skal gjennom er tredelt:
1. Sparring
2. Selvforsvar
3. Teknikk
I tillegg er det fysiske styrkekrav og krav om knusing/brekking.
Det aller første målet er å klare gradering til 1. gup, altså svart stripe på mitt røde belte.
Per i dag, tre og en halv uke før gradering, har jeg den første evalueringsstripen. Jeg har mao fått "godkjent" nivået på angrepsteknikker, kontringsteknikker og frisparring. Jeg er heller ikke bekymret for brekkingen til svart, for det syns jeg er så morro at det øver jeg på litt sånn dann og vann bare fordi det er morro. Det er noe eget med følelsen av en ganske hard/massiv plate som brekker i to og lager høy brekkelyd. Mulig det er barnslig, men morro er det likevel.
På trening i går, 18. november 2013, skulle vi perse på pushups. Nå er kroppen min pill råtten pga fibromyalgi, feil kosthold og fullmåne, men jeg klarte 18 på straka og neste 12 på knærne. Jeg kommer ikke langt nok ned, men syns det var ganske ok resultat likevel. Master har et opplegg for hvordan man skal bli sterk nok til armhevingene. Jeg er ikke helt der at jeg er flink nok til å øve på det, men etter gradering må jeg. Da starter virkelig hardkjøret opp mot gradering i juni.
Til graderingen 14. desember 2013 må jeg kunne tre poomsaer: Oh-, Yuk- og Chil-jang. I tillegg selvforsvar: forsvar mot rundspark og forsvar mot angriper som sitter overskrevs. I tillegg omvendt rundspark - momdollyo, to kombinasjoner og blokkeringer.
Jeg mener dette er overkommelig og at jeg bør klare det, men man vet jo aldri. Kjenner at jeg er nervøs. Jeg må jobbe litt med tilstedeværelse, hva er viktig og tillit til at jeg klarer og kan.
torsdag 7. november 2013
Hvordan det kan ha vært
Historien om taekwon-do
Mange har allerede skrevet ned historien om taekwon-do. Mye bedre enn jeg kan og med langt mer kunnskap enn hva jeg besitter per i dag. Se likevel for dere følgende:
I Silla dynastiet, en del av det som i dag kalles Korea, år 50 f.kr. En ung gutt på 12 år står i rismarkene. Han kjenner at musklene er slitne. Huden svir etter gårdagens mange timer ute i solen. Og dagen før det. Og dagen før det igjen og alle dagen før det igjen. Dette er livet. Han kan ingenting annet. Han har ikke lært noe annet. Akkurat som resten av familien.
Han løfter blikket og ser på familien sin. De er der alle sammen. Moren står krokrygget og svett. Mange barnefødsler har gjort sitt med kroppen hennes. Hun er sterk, men hun er sliten. Det tar på å gjøre alt for at familien skal overleve hele tiden.
Litt lenger borte står faren. Også han er sliten, men kroppen er mindre herjet med. Rundtomkring står søsknene. Alle jobber, dyrker, jakter og sanker for at familien skal ha mat. For at de skal overleve.
Gutten, la oss kalle ham Mihn, tørker svetten med ermet på jakken. Sammen med buksen og beltet (tti) heter antrekket dobok. Buksen er lang og vid, men buksebena er brettet opp. Drakten er hvit for det er lettere å holde rent. Ikke har de råd til å farge tekstilene heller. Fargen og vidden bidrar også til å holde innsektene unna, ventilerer og beskytter noe mot solen. Beltet - ti - er knyttet to ganger rundt livet og med en sommerfuglknute. Minh har lært av faren hvordan dette skal knytes for å sitte skikkelig og slik at han lett kan ha verktøyet han trenger hengende i beltet uten at det skader ham i løpet av dagen.
Minh speider utover. Langt borte ser han noe som beveger seg. Det kan være naboen, men det kan også være skattoppkreverne. Japan har okkupert Korea og den Japanske keiseren utarmer landet. Før hadde familien til Minh hatt det greit. Helt til Japan klarte å okkupere og begynte å kreve skatter. De krever 80 % av familien klarer å produsere. De har ikke mer igjen enn at de så vidt overlever. Innimellom kommer det japanere som krever mer. Da har de ikke nok. Forrige vinter hadde de så vidt overlevd.
Minh jobber videre og glemmer etter hvert bevegelsen han så i bakgrunnen. Helt til han hører rop. Det har visst skjedd noe borte hos naboen. Han løfter blikket og ser japanske soldater komme i full galopp. Koreanerene får ikke lenger ha hester. Eller våpen. De kan ikke beskytte seg når japanske soldater kommer med sine hester, rustninger av tre og samuraisverd.
Noen timer senere sitter Minh utmattet i en dam av blod. De japanske soldatene var ikke fornøyd med utbyttet av avlingen. Det ble krangel. Foreldrene til Minh hadde gjort alt de kunne for å beskytte familien sin. Alle ble slaktet. Ingen andre enn Minh overlevde. Han hadde klart å gjemme seg et sted hvor soldatene ikke fant ham, men hvor han så alt sammen. Hvordan skulle de klart å forsvare seg? De har ingen våpen.
Minh stolpret seg ut da soldatene ikke lenger kunne høres utenfor huset deres. Han visste ikke hvor han skulle, hvem han skulle søke til. Han klarte ikke tenke. Svart tomhet fylte hele Minh, fysisk og psykisk. Minh vandret. Han gikk dit bena førte ham, uten at det var en bevisst vurdering av hvilken retning han gikk.
Den unge gutten som brått var blitt alene i verden visste ikke hvor han var eller hvor lenge han var gått da han ble slått overende. Tre gutter angrep ham, kastet han i bakken og holdt ham fast. Minh gjorde ikke motstand. Han var apatisk. Ut fra vegetasjonen på siden av veien kom en noe eldre gutt. Han var lederen av gjengen. Minh var ikke redd for å dø. Han hadde ikke noe å leve for. Ledergutten så på Minh og beordret guttene til å ta ham med. Han var visst en av dem?
De gikk et stykke innover i skogen. De gikk til en lysning. Her så Minh andre koreanske barn, gutter og jenter, ungdommer. Noen øvet seg på slag, andre på spark. Noen var flinke. Andre var helt ferske.
"Vil du kjempe for et fritt Korea?" spør ledergutten. "Ønsker du å kjempe for en fredelig og harmonisk verden? Vi kan lære deg hvordan, og sammen er vi sterke."
Den dagen sluttet Minh å gråte og begynte å kjempe....
For alt jeg vet så kan dette ha skjedd. Eller noe tilsvarende. Rent faktamesdig er det ikke helt riktig, tid, sted osv. Det finnes det eget innlegg om. Det jeg har skjønt er at kjernen av taekwon-do utviklet seg som motstand under Japans okkupasjon av landet. Koreanerene fikk ikke ha våpen eller hester og kunne vanskelig forsvare seg. Kapmkunstene var allerede eksisterende i ulike former, og man videreutviklet disse. På grunn av forbudet mot våpen og behovet for å kunne knuse rustninger av tre på soldater til hest, ble man nødt til å utvikle kraftfulle teknikker som nådde høyt. Dette kan man blant annet se i dagens høye og flygende sidespark som er designet for å knuse nettopp rustningen av tre til en soldat til hest.
Mange har allerede skrevet ned historien om taekwon-do. Mye bedre enn jeg kan og med langt mer kunnskap enn hva jeg besitter per i dag. Se likevel for dere følgende:
I Silla dynastiet, en del av det som i dag kalles Korea, år 50 f.kr. En ung gutt på 12 år står i rismarkene. Han kjenner at musklene er slitne. Huden svir etter gårdagens mange timer ute i solen. Og dagen før det. Og dagen før det igjen og alle dagen før det igjen. Dette er livet. Han kan ingenting annet. Han har ikke lært noe annet. Akkurat som resten av familien.
Han løfter blikket og ser på familien sin. De er der alle sammen. Moren står krokrygget og svett. Mange barnefødsler har gjort sitt med kroppen hennes. Hun er sterk, men hun er sliten. Det tar på å gjøre alt for at familien skal overleve hele tiden.
Litt lenger borte står faren. Også han er sliten, men kroppen er mindre herjet med. Rundtomkring står søsknene. Alle jobber, dyrker, jakter og sanker for at familien skal ha mat. For at de skal overleve.
Gutten, la oss kalle ham Mihn, tørker svetten med ermet på jakken. Sammen med buksen og beltet (tti) heter antrekket dobok. Buksen er lang og vid, men buksebena er brettet opp. Drakten er hvit for det er lettere å holde rent. Ikke har de råd til å farge tekstilene heller. Fargen og vidden bidrar også til å holde innsektene unna, ventilerer og beskytter noe mot solen. Beltet - ti - er knyttet to ganger rundt livet og med en sommerfuglknute. Minh har lært av faren hvordan dette skal knytes for å sitte skikkelig og slik at han lett kan ha verktøyet han trenger hengende i beltet uten at det skader ham i løpet av dagen.
Minh speider utover. Langt borte ser han noe som beveger seg. Det kan være naboen, men det kan også være skattoppkreverne. Japan har okkupert Korea og den Japanske keiseren utarmer landet. Før hadde familien til Minh hatt det greit. Helt til Japan klarte å okkupere og begynte å kreve skatter. De krever 80 % av familien klarer å produsere. De har ikke mer igjen enn at de så vidt overlever. Innimellom kommer det japanere som krever mer. Da har de ikke nok. Forrige vinter hadde de så vidt overlevd.
Minh jobber videre og glemmer etter hvert bevegelsen han så i bakgrunnen. Helt til han hører rop. Det har visst skjedd noe borte hos naboen. Han løfter blikket og ser japanske soldater komme i full galopp. Koreanerene får ikke lenger ha hester. Eller våpen. De kan ikke beskytte seg når japanske soldater kommer med sine hester, rustninger av tre og samuraisverd.
Noen timer senere sitter Minh utmattet i en dam av blod. De japanske soldatene var ikke fornøyd med utbyttet av avlingen. Det ble krangel. Foreldrene til Minh hadde gjort alt de kunne for å beskytte familien sin. Alle ble slaktet. Ingen andre enn Minh overlevde. Han hadde klart å gjemme seg et sted hvor soldatene ikke fant ham, men hvor han så alt sammen. Hvordan skulle de klart å forsvare seg? De har ingen våpen.
Minh stolpret seg ut da soldatene ikke lenger kunne høres utenfor huset deres. Han visste ikke hvor han skulle, hvem han skulle søke til. Han klarte ikke tenke. Svart tomhet fylte hele Minh, fysisk og psykisk. Minh vandret. Han gikk dit bena førte ham, uten at det var en bevisst vurdering av hvilken retning han gikk.
Den unge gutten som brått var blitt alene i verden visste ikke hvor han var eller hvor lenge han var gått da han ble slått overende. Tre gutter angrep ham, kastet han i bakken og holdt ham fast. Minh gjorde ikke motstand. Han var apatisk. Ut fra vegetasjonen på siden av veien kom en noe eldre gutt. Han var lederen av gjengen. Minh var ikke redd for å dø. Han hadde ikke noe å leve for. Ledergutten så på Minh og beordret guttene til å ta ham med. Han var visst en av dem?
De gikk et stykke innover i skogen. De gikk til en lysning. Her så Minh andre koreanske barn, gutter og jenter, ungdommer. Noen øvet seg på slag, andre på spark. Noen var flinke. Andre var helt ferske.
"Vil du kjempe for et fritt Korea?" spør ledergutten. "Ønsker du å kjempe for en fredelig og harmonisk verden? Vi kan lære deg hvordan, og sammen er vi sterke."
Den dagen sluttet Minh å gråte og begynte å kjempe....
For alt jeg vet så kan dette ha skjedd. Eller noe tilsvarende. Rent faktamesdig er det ikke helt riktig, tid, sted osv. Det finnes det eget innlegg om. Det jeg har skjønt er at kjernen av taekwon-do utviklet seg som motstand under Japans okkupasjon av landet. Koreanerene fikk ikke ha våpen eller hester og kunne vanskelig forsvare seg. Kapmkunstene var allerede eksisterende i ulike former, og man videreutviklet disse. På grunn av forbudet mot våpen og behovet for å kunne knuse rustninger av tre på soldater til hest, ble man nødt til å utvikle kraftfulle teknikker som nådde høyt. Dette kan man blant annet se i dagens høye og flygende sidespark som er designet for å knuse nettopp rustningen av tre til en soldat til hest.
mandag 4. november 2013
Oppstart av taekwon-do
Det er nå ti år siden jeg gikk til min første taekwon-do time. Jeg var 26 år og begynte på Bærum NTN taekown-do klubb. Vi trente i en av gymsalene på Lysaker skole.
Jeg har alltid hatt lyst til å trene kampsport. Egentlig hadde jeg mest lyst til karate. Det er nok litt fordi det var det jeg kjente til, det som var best kjent da jeg var barn. Og så må vi ikke glemme Ralph Macchio i Karate Kid. Wax on, wax off osv. Ettersom jeg ble mobbet gjennom hele barneskolen, så følte jeg kanskje et behov for den fysiske mestringen. Dessverre fikk jeg aldri lov av mine foreldre. Den gang sa de at det var ikke for jenter, og ja de er ganske konservative på enkelte områder. Nå i voksen alder har de sagt at de syns jeg slo og sparket mer enn nok. Det er sikkert riktig, ettersom jeg forsvarte meg daglig mot mobberne på skolen. Jeg tror det hadde vært lurere å undersøke hva dette egentlig er og hva man gjør. Den dag i dag mener jeg at dette ville gitt meg en positiv arena som ville gjort hverdagene mine lettere. Jeg hadde ridning en dag i uken, og det ga meg veldig mye. Likevel ser jeg at kroppsbildet og livet mitt hadde hatt godt av kampkunst. Men foreldrene mine skjønner ikke i dag heller at det "er noe gøy å drive og slå og sparke sånn". Dem om det.
Så, litt tilbake igjen. Jeg har alltid ønsket å drive med kampsport, men fikk ikke lov. Jeg måtte bli 26 år før jeg kom i gang. Da var det en venninne av meg som hadde lyst til å begynne med taekwon-do, så da hev jeg meg rett og slett med. Og jeg har aldri angret! Jeg har vært så ivrig at jeg stilte på første gradering med kraftig overtråkk og krykker. Men det gikk godt. Jeg har strøket på gradering også. Det var en periode jeg var lite motivert, bla. pga systemet og representantene for systemet jeg trente under da.
Etter et halvt år i Bærum NTN flyttet jeg til Vardø i Finnmark. Ett av kriteriene for å ta jobben der oppe var at det måtte være taekwon-do trening. Innerst inne tenkte jeg at dette var måten å slippe å reise oppover. Men der tok jeg feil. I februar 2004 begynte jeg å trene for Vardø NTN taekwon-do klubb.
Høsten 2006 skulle jeg gå opp til 1. gup, men pga komplikasjoner i svangerskapet med min eldste, så måtte jeg gi meg med trening. Ettersom jeg da var alene-mamma, så ble treningen lagt på is. Helt til jeg traff verdens beste mann og fikk barn nummer to. Da Vesla var tre uker gammel tok jeg igjen på meg doboken og det røde belte og stilte på trening....
Tidligere trente jeg innen ITF systemet - som er International Taekwon-do Federation om jeg ikke husker feil. Der trener man firevendinger (saju ?), ho sin sul, ilbo og sambo matsogi. Man trener mønster som heter tul, og man bruker sinusbevegelser - altså ned opp ned bevegelser. Det skal også pustes kraftig ut ved treff med en teknikk, slik at man får en karakteristisk pustelyd, nærmest som plystring. At det finnes flere grener av det som strengt tatt er det samme er i seg selv en forunderlighet. Det er så mye politikk i dette fra Korea at det kanskje er bedre at man har to fraksjoner av dette enn at man krangler internt.
For litt over ett år siden begynte min sønn å trene på Mudo Tiger. Dette er taekwon-do trening for barn mellom 5 og 7 år. De fleste andre klubber har en nedre aldersgrense på 7 eller 8 år. Det gjelder nesten alle kampkunster og kampsporter. Men her har man altså laget en taekwondo-fisert allidrett for barna. Jeg kan fortelle mer om dette senere. Etter å ha fulgt Høvdingen noen ganger, så bestemte jeg meg for å ta opp igjen min egen trening. Samboeren trener også på Mudo og har i dag blått belte. Mudo er tilknyttet Kukkiwon i Korea og da WTF - World Taekwon-do Federation.
Tre uker etter at jeg nedkom med Vesla stilte jeg opp på første trening. Dagklassen til Morten Drage. Selv om jeg har rødt belte så kunne jeg INGENTING. Sjeldent opplever jeg nervøsitet på denne måten. Dette er et annet system og jeg har måttet lære om ikke alt, så i hvertfall mye fra grunnen. Jeg skal snart ta første gradering - da får jeg svart stripe på det røde beltet og kan gå opp til sort belte til sommeren 2014. Det er målet jeg har satt meg. Dette skal jeg klare!!
Jeg har alltid hatt lyst til å trene kampsport. Egentlig hadde jeg mest lyst til karate. Det er nok litt fordi det var det jeg kjente til, det som var best kjent da jeg var barn. Og så må vi ikke glemme Ralph Macchio i Karate Kid. Wax on, wax off osv. Ettersom jeg ble mobbet gjennom hele barneskolen, så følte jeg kanskje et behov for den fysiske mestringen. Dessverre fikk jeg aldri lov av mine foreldre. Den gang sa de at det var ikke for jenter, og ja de er ganske konservative på enkelte områder. Nå i voksen alder har de sagt at de syns jeg slo og sparket mer enn nok. Det er sikkert riktig, ettersom jeg forsvarte meg daglig mot mobberne på skolen. Jeg tror det hadde vært lurere å undersøke hva dette egentlig er og hva man gjør. Den dag i dag mener jeg at dette ville gitt meg en positiv arena som ville gjort hverdagene mine lettere. Jeg hadde ridning en dag i uken, og det ga meg veldig mye. Likevel ser jeg at kroppsbildet og livet mitt hadde hatt godt av kampkunst. Men foreldrene mine skjønner ikke i dag heller at det "er noe gøy å drive og slå og sparke sånn". Dem om det.
Så, litt tilbake igjen. Jeg har alltid ønsket å drive med kampsport, men fikk ikke lov. Jeg måtte bli 26 år før jeg kom i gang. Da var det en venninne av meg som hadde lyst til å begynne med taekwon-do, så da hev jeg meg rett og slett med. Og jeg har aldri angret! Jeg har vært så ivrig at jeg stilte på første gradering med kraftig overtråkk og krykker. Men det gikk godt. Jeg har strøket på gradering også. Det var en periode jeg var lite motivert, bla. pga systemet og representantene for systemet jeg trente under da.
Etter et halvt år i Bærum NTN flyttet jeg til Vardø i Finnmark. Ett av kriteriene for å ta jobben der oppe var at det måtte være taekwon-do trening. Innerst inne tenkte jeg at dette var måten å slippe å reise oppover. Men der tok jeg feil. I februar 2004 begynte jeg å trene for Vardø NTN taekwon-do klubb.
Høsten 2006 skulle jeg gå opp til 1. gup, men pga komplikasjoner i svangerskapet med min eldste, så måtte jeg gi meg med trening. Ettersom jeg da var alene-mamma, så ble treningen lagt på is. Helt til jeg traff verdens beste mann og fikk barn nummer to. Da Vesla var tre uker gammel tok jeg igjen på meg doboken og det røde belte og stilte på trening....
Tidligere trente jeg innen ITF systemet - som er International Taekwon-do Federation om jeg ikke husker feil. Der trener man firevendinger (saju ?), ho sin sul, ilbo og sambo matsogi. Man trener mønster som heter tul, og man bruker sinusbevegelser - altså ned opp ned bevegelser. Det skal også pustes kraftig ut ved treff med en teknikk, slik at man får en karakteristisk pustelyd, nærmest som plystring. At det finnes flere grener av det som strengt tatt er det samme er i seg selv en forunderlighet. Det er så mye politikk i dette fra Korea at det kanskje er bedre at man har to fraksjoner av dette enn at man krangler internt.
For litt over ett år siden begynte min sønn å trene på Mudo Tiger. Dette er taekwon-do trening for barn mellom 5 og 7 år. De fleste andre klubber har en nedre aldersgrense på 7 eller 8 år. Det gjelder nesten alle kampkunster og kampsporter. Men her har man altså laget en taekwondo-fisert allidrett for barna. Jeg kan fortelle mer om dette senere. Etter å ha fulgt Høvdingen noen ganger, så bestemte jeg meg for å ta opp igjen min egen trening. Samboeren trener også på Mudo og har i dag blått belte. Mudo er tilknyttet Kukkiwon i Korea og da WTF - World Taekwon-do Federation.
Tre uker etter at jeg nedkom med Vesla stilte jeg opp på første trening. Dagklassen til Morten Drage. Selv om jeg har rødt belte så kunne jeg INGENTING. Sjeldent opplever jeg nervøsitet på denne måten. Dette er et annet system og jeg har måttet lære om ikke alt, så i hvertfall mye fra grunnen. Jeg skal snart ta første gradering - da får jeg svart stripe på det røde beltet og kan gå opp til sort belte til sommeren 2014. Det er målet jeg har satt meg. Dette skal jeg klare!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)