I dag er det tre - 3 - uker til gradering. 21 dager til evalueringen begynner i Fredrikstad. Er vi klare for det? For min del - ikke helt.
Foten virker veldig bra. Jeg skal ikke gjenoppta joggingen, selv om jeg godt kunne trengt å få opp kondien igjen. Det får bare stå seg og så håper jeg at grunnlaget var godt og at viljen er enorm. Jeg er i bedre form enn under evalueringen på vinter convention, og der kom jeg meg jo gjennom.
Selv om foten virker bra, så er jeg fortsatt forsiktig. Jeg kvier meg også for å bruke den på risikabelt vis. Men jeg klarer også å snu på den, om jeg er oppe på fotballen, så da MÅ jeg øve mer på det og ikke snu på hælen. Da går det nemlig galt.
Søndag skal jeg på trening med master E. Han evaluerer - jeg mangler to striper - og da vil han si noe om det er håp for gradering. Kjenner at jeg har sommerfugler i magen og gruer meg litt. Håper jo at jeg er flink nok til å gå opp nå. Og at jeg faktisk klarer det. Jeg mener dobok med svart kant og svart belte er farger som kler meg svært godt....
Det er tre uker igjen før jeg kan gjenoppta livet mitt og ha fokus på alt som nå kommer litt i bakkant.
Jeg avslutter enkelt med noe frk L (ikke fruktbærta som også er en frk L) pleier å si:
Believe you can. Then you will.
fredag 30. mai 2014
fredag 23. mai 2014
Forsiktig trening igjen...
Jeg var hos manuellterapeuten i går. Han behandler rygget og nakken min. Fibromyalgi, kontorjobb, for lite bevegelse... vel ryggen og nakken låser seg og smertene kan være ganske veldig innimellom. SIst jeg var til behandling - torsdag for en uke siden - så bestilte mt (Manuellterapeuten) taxi for at jeg skulle komme meg dit. I går var krykker borte og jeg går relativt ubesværet. Det som gjør at jeg går litt klønete er at jeg fortsatt bruker aricast (avtakbar gips laget i plastikk forklart enkelt). Den stiver av ankel og sidene på foten så jeg mister litt bevegelse. Jeg spurte mt om jeg kan begynne å trene igjen, gjerne litt forsiktig. Det syns han var en god ide. Han ga også uttrykk for at dette hadde gått raskt enda det var et kraftig overtråkk. Jeg er fortsatt blå fra tærne og til hælen.
Men poenget er: JEG FÅR TRENE!!! Jeg har tatt pu på knærne og su. Det hjelper jo det, for jeg er ikke i mål med pu. Men jeg har jo 28 dager igjen til å få alt på plass... Jeg er veldig glad master E er den som skal vurdere om jeg er klar eller ei. Selv evner jeg det ikke....
En ting er helt sikkert... jeg skal ikke sparre mer før gradering. Og det er jeg litt lei meg for..
Men poenget er: JEG FÅR TRENE!!! Jeg har tatt pu på knærne og su. Det hjelper jo det, for jeg er ikke i mål med pu. Men jeg har jo 28 dager igjen til å få alt på plass... Jeg er veldig glad master E er den som skal vurdere om jeg er klar eller ei. Selv evner jeg det ikke....
En ting er helt sikkert... jeg skal ikke sparre mer før gradering. Og det er jeg litt lei meg for..
mandag 19. mai 2014
32 dager og kaster krykkene..
Kast krykkene, det er vår. Eller noe sånt noe.
Det er kort tid igjen til gradering. Såvidt over en måned og fire uker. Jeg merker at jeg ikke får trent og at stresset tar meg. Men jeg har ikke gitt opp og skal gutse 100% fremover likevel. Master E skal få avgjøre om det er vits i å forsøke graderingen.
Foten er mye bedre. Feiringen av 17. mai var en mild belasning. Krykker, barnetog i Oslo sentrum, 200-års jubileum var ikke en god blanding for meg. Det var folk overalt, fibromyalgien gjorde at armene var vonde og på slutten ville jeg helst bare gråte. Men vi kom oss gjennom. Jeg fikk sett Høvdingen vifte med flagget i sitt første barnetog - fikk til og med noen bilder - fikk hentet ham og kom meg hjem etterpå også. Kan ikke klage egentlig. Forøvrig er jeg veldig glad for at Mannen foreslo at vi skulle kjøre og parkere i Ibsenhuset ved Tingretten. Jeg kom på hvorfor jeg ikke liker 17. mai i sentrum da jeg så mengden med mennesker som skulle ned på stortinget t-banestasjon. Jeg fikk klaustrofobisk anfall bare av å tenke på det, og ikke minst måtte bevege meg på tvers av mengden.
I går, søndag, og i dag har jeg klart å gå uten krykker. De fikk være med meg som følgesvenner på jobben, men det var egentlig mest fordi jeg ikke vet helt hvor mye jeg tåler. Egentlig kjennes det veldig bra, det meste av hevelse er borte og energien er tilbake. Nå må jeg passe på så jeg ikke overdriver det hele. Da kan det gå galt igjen.
I morgen regner jeg med at jeg klarer å levere barna på skolen og i barnehage - altså at jeg klarer å kjøre bil. Det er gulle godt. Håper jeg får GO fra manuellterapeuten på å dra på egentrening til søndag. Stille og rolig trening, kanskje med både tape og skinne på foten. Jeg vil gjerne i gang igjen, men vil ikke bli mer skadet.
Uansett, så er det sol - stort sett og livet er godt.
Det er kort tid igjen til gradering. Såvidt over en måned og fire uker. Jeg merker at jeg ikke får trent og at stresset tar meg. Men jeg har ikke gitt opp og skal gutse 100% fremover likevel. Master E skal få avgjøre om det er vits i å forsøke graderingen.
Foten er mye bedre. Feiringen av 17. mai var en mild belasning. Krykker, barnetog i Oslo sentrum, 200-års jubileum var ikke en god blanding for meg. Det var folk overalt, fibromyalgien gjorde at armene var vonde og på slutten ville jeg helst bare gråte. Men vi kom oss gjennom. Jeg fikk sett Høvdingen vifte med flagget i sitt første barnetog - fikk til og med noen bilder - fikk hentet ham og kom meg hjem etterpå også. Kan ikke klage egentlig. Forøvrig er jeg veldig glad for at Mannen foreslo at vi skulle kjøre og parkere i Ibsenhuset ved Tingretten. Jeg kom på hvorfor jeg ikke liker 17. mai i sentrum da jeg så mengden med mennesker som skulle ned på stortinget t-banestasjon. Jeg fikk klaustrofobisk anfall bare av å tenke på det, og ikke minst måtte bevege meg på tvers av mengden.
I går, søndag, og i dag har jeg klart å gå uten krykker. De fikk være med meg som følgesvenner på jobben, men det var egentlig mest fordi jeg ikke vet helt hvor mye jeg tåler. Egentlig kjennes det veldig bra, det meste av hevelse er borte og energien er tilbake. Nå må jeg passe på så jeg ikke overdriver det hele. Da kan det gå galt igjen.
I morgen regner jeg med at jeg klarer å levere barna på skolen og i barnehage - altså at jeg klarer å kjøre bil. Det er gulle godt. Håper jeg får GO fra manuellterapeuten på å dra på egentrening til søndag. Stille og rolig trening, kanskje med både tape og skinne på foten. Jeg vil gjerne i gang igjen, men vil ikke bli mer skadet.
Uansett, så er det sol - stort sett og livet er godt.
torsdag 15. mai 2014
Og så like før gradering da....
... Jeg som var så godt i gang. Kroppen var med meg, jeg stressa litt pga push-ups og at de ikke var helt på plass, men bortsett fra det så følte jeg meg ganske klar. Ikke helt, men ganske. Og så skjedde dette:
Godt i gang med sparringstrening på tirsdag så landet jeg feil! Jeg hadde planlagt to treninger på tirsdag ettersom jeg ikke får trent igjen før søndag. Gledet meg til både sparring og trening med Master E. Vi skulle noe så enkelt som å sparke i pute over salen. Ikke noe fancy, ikke noe sving, ikke noe utenom det vanlige. Men så landet jeg rett og slett feil. Fremfor å få vekten på hele foten, så traff jeg utsiden av fotbladet og hørte at det røk noe inne i foten. Klarte å komme meg ned ganske kontrollert, fikk masse hjelp til å få av utstyr og fikk komprimert.
Master M hadde heldigvis krykker liggende på kontoret. Det gjorde det meste mye lettere. Og så må jeg jo si at mine treningsvenner på Mudo er verdens beste. Frk L begynte umiddelbart å bekymre seg for min gradering og sendte meg melding senere på kvelden. Min sparringspartner C droppet resten av treningen for å kjøre meg til legevakten, og hun hadde til og med barnevakt for å få trent! Tigerinstruktør L ble med meg på legevakten uten at vi hadde noen ide om hvor lang tid det ville ta! N kjørte bilen min hjem OG hentet oss på legevakten 2230! På tross av egen familie å ta seg av. Dette er virkelig unike mennesker. Jeg kan ikke annet enn å si at jeg rett og slett ble rørt og nesten til tårer, selv nå når jeg skriver om det. Makan til støtte finner du ikke så lett.
Jeg har fått to-tre dager hvilepåbud. Til hevelsen går ned. Så kan jeg få belaste inntil smertegrensen. Hele tiden med diverse beskyttelse og støtte på benet. Krykker i 1-2 uker. Så skal jeg ha en ortrose (hard trykkbandasje) eller tape i et halvt år ved "risikosport" - jogging, trening, sikkert skogsturer osv. Alt som kan gi feil utslag på ankelen. Jippi!! Ja, og så må jeg trene sånne morsomme balanseøvelser.
Det beste er at legevakten nektet å skrive ut rekvisisjon til drosje til oss. Kl 2230 om kvelden. Nei, det måtte jeg bare betale selv. Så enkelt var det. De hadde ikke tid til å skrive ut rekvisisjoner. Ikke kunne de skrive ut en sykemelding heller. Det hadde de ikke tid til med denne typen skader. Jeg ble ikke veldig imponert egentlig. Noen var hyggelige, men ikke alle. Og de kunne med fordel ha opptrådt med noe er høflighet og ydmykhet. Men det gjorde de ikke.
Jeg fikk time hos fastlegen fredag - i morgen. Vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg dit, men det er mulig mannen tar seg fri/jobber hjemmefra, så da bør det gå bra.
I dag ser foten slik ut:
Jeg har fortsatt håp om gradering, men tar det med ro nå disse dagene. Alt har jo blitt utsatt og omkalfatret på grunn av den dumme foten....C'est la vie.
Godt i gang med sparringstrening på tirsdag så landet jeg feil! Jeg hadde planlagt to treninger på tirsdag ettersom jeg ikke får trent igjen før søndag. Gledet meg til både sparring og trening med Master E. Vi skulle noe så enkelt som å sparke i pute over salen. Ikke noe fancy, ikke noe sving, ikke noe utenom det vanlige. Men så landet jeg rett og slett feil. Fremfor å få vekten på hele foten, så traff jeg utsiden av fotbladet og hørte at det røk noe inne i foten. Klarte å komme meg ned ganske kontrollert, fikk masse hjelp til å få av utstyr og fikk komprimert.
Master M hadde heldigvis krykker liggende på kontoret. Det gjorde det meste mye lettere. Og så må jeg jo si at mine treningsvenner på Mudo er verdens beste. Frk L begynte umiddelbart å bekymre seg for min gradering og sendte meg melding senere på kvelden. Min sparringspartner C droppet resten av treningen for å kjøre meg til legevakten, og hun hadde til og med barnevakt for å få trent! Tigerinstruktør L ble med meg på legevakten uten at vi hadde noen ide om hvor lang tid det ville ta! N kjørte bilen min hjem OG hentet oss på legevakten 2230! På tross av egen familie å ta seg av. Dette er virkelig unike mennesker. Jeg kan ikke annet enn å si at jeg rett og slett ble rørt og nesten til tårer, selv nå når jeg skriver om det. Makan til støtte finner du ikke så lett.
Jeg har fått to-tre dager hvilepåbud. Til hevelsen går ned. Så kan jeg få belaste inntil smertegrensen. Hele tiden med diverse beskyttelse og støtte på benet. Krykker i 1-2 uker. Så skal jeg ha en ortrose (hard trykkbandasje) eller tape i et halvt år ved "risikosport" - jogging, trening, sikkert skogsturer osv. Alt som kan gi feil utslag på ankelen. Jippi!! Ja, og så må jeg trene sånne morsomme balanseøvelser.
Det beste er at legevakten nektet å skrive ut rekvisisjon til drosje til oss. Kl 2230 om kvelden. Nei, det måtte jeg bare betale selv. Så enkelt var det. De hadde ikke tid til å skrive ut rekvisisjoner. Ikke kunne de skrive ut en sykemelding heller. Det hadde de ikke tid til med denne typen skader. Jeg ble ikke veldig imponert egentlig. Noen var hyggelige, men ikke alle. Og de kunne med fordel ha opptrådt med noe er høflighet og ydmykhet. Men det gjorde de ikke.
Jeg fikk time hos fastlegen fredag - i morgen. Vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg dit, men det er mulig mannen tar seg fri/jobber hjemmefra, så da bør det gå bra.
I dag ser foten slik ut:
Jeg har fortsatt håp om gradering, men tar det med ro nå disse dagene. Alt har jo blitt utsatt og omkalfatret på grunn av den dumme foten....C'est la vie.
mandag 12. mai 2014
Progresjon, fokus og håp
Det er ikke lenge igjen til gradering. Merker at jeg blir mer og mer ensrette på en helg i juni. Master E mener det går veien. Jeg kjenner at jeg er usikker og nervøs, men den fysiske formen begynner å komme og jeg satser på at alt av teknikker osv sitter til de to dagene det gjelder. Ønsker meg å få lov til å gå graderingen sammen med noen av de jeg kjenner, men vi får se hvordan det blir.
I mellom tiden stresser jeg, og trener og fokuserer. Og så gjør jeg ting jeg ikke kan....
Jeg er veldig for å gjøre ting jeg ikke kan. Utfordre meg selv litt. Gå utenfor komfortsonen. GJerne langt ut. Jeg gjør ikke ting som er farlige, bungeejumping, fallskjerm og desslike, men småting som er ubehagelige og som utfordrer meg. I helgen gikk jeg derfor modell på et trendshow for en venninne av meg. Jeg skulle altså ha på meg klær jeg vanligvis aldri ville funnet på å kjøpe eller gå i, og så svinse nedover et gulv inne på et kjøpesenter, mens endel mennesker så på. Det var morro! Det gikk også fint. Jeg kan heldigvis gå i høye hæler så jeg hverken falt, snublet eller dummet meg ut på annet vis. Hurra! Fire skift på kort tid. Trangt om plassen. Men det var morsomt. Ikke var jeg nervøs heller, noe som overrasket meg stort.
Søndag var jeg på egentrening som Master E hadde. Nok en supergod trening. Fikk gått gjennom selvforsvarsteknikkene og kjenner at de ikke sitter riktig så godt som de skulle gjort. Øvde meg også litt på A, som driver et annet Mudo institutt. Han hjalp ikke akkuart til for å si det sånn, og jeg måtte jobbe litt. Endte i bakkekamp - som jeg tapte -hver gang. Morsomt var det. Ble skikkelig god og varm og koste meg masse.
I dag blir det ingen egentrening fordi mannen skal på et styremøte. Men mulig jeg får permisjon til to timer trening i morgen. Det er eneste muligheten denne uken. Onsdag er mannens treningsdag og jeg skal bare jogge. Torsdag er det dugnad i barnehagen, så da rekker vi ikke. Dagene flyr! Fredag blir min gamle mormor 90 år! En ærverdig alder. Bor hjemme og klarer seg selv gjør den gamle dragen. Lørdag er 17. mai og søndag satser jeg på familietrening igjen. Og så er det en ny uke og en måned til gradering.
Heldigvis er vi snart ferdige med oppussing av rommet til Vesla. Snart kan vi begynne å lagre ting i skapene slik at vi får gjenerobret huset. Det gleder jeg meg til!!
Ha en god mandag.
I mellom tiden stresser jeg, og trener og fokuserer. Og så gjør jeg ting jeg ikke kan....
Jeg er veldig for å gjøre ting jeg ikke kan. Utfordre meg selv litt. Gå utenfor komfortsonen. GJerne langt ut. Jeg gjør ikke ting som er farlige, bungeejumping, fallskjerm og desslike, men småting som er ubehagelige og som utfordrer meg. I helgen gikk jeg derfor modell på et trendshow for en venninne av meg. Jeg skulle altså ha på meg klær jeg vanligvis aldri ville funnet på å kjøpe eller gå i, og så svinse nedover et gulv inne på et kjøpesenter, mens endel mennesker så på. Det var morro! Det gikk også fint. Jeg kan heldigvis gå i høye hæler så jeg hverken falt, snublet eller dummet meg ut på annet vis. Hurra! Fire skift på kort tid. Trangt om plassen. Men det var morsomt. Ikke var jeg nervøs heller, noe som overrasket meg stort.
Søndag var jeg på egentrening som Master E hadde. Nok en supergod trening. Fikk gått gjennom selvforsvarsteknikkene og kjenner at de ikke sitter riktig så godt som de skulle gjort. Øvde meg også litt på A, som driver et annet Mudo institutt. Han hjalp ikke akkuart til for å si det sånn, og jeg måtte jobbe litt. Endte i bakkekamp - som jeg tapte -hver gang. Morsomt var det. Ble skikkelig god og varm og koste meg masse.
I dag blir det ingen egentrening fordi mannen skal på et styremøte. Men mulig jeg får permisjon til to timer trening i morgen. Det er eneste muligheten denne uken. Onsdag er mannens treningsdag og jeg skal bare jogge. Torsdag er det dugnad i barnehagen, så da rekker vi ikke. Dagene flyr! Fredag blir min gamle mormor 90 år! En ærverdig alder. Bor hjemme og klarer seg selv gjør den gamle dragen. Lørdag er 17. mai og søndag satser jeg på familietrening igjen. Og så er det en ny uke og en måned til gradering.
Heldigvis er vi snart ferdige med oppussing av rommet til Vesla. Snart kan vi begynne å lagre ting i skapene slik at vi får gjenerobret huset. Det gleder jeg meg til!!
Ha en god mandag.
tirsdag 6. mai 2014
Ikke tenke bare gjøre
Om 45 dager er vi der. Vi er klare. Pulsen er høy. Svetten ligger nok utenpå selv om vi ikke har beveget oss stort enda. Kroppen og hodet går i 101 og adrenalinet dundrer rundt i kroppen. 7-8 timer med evaluering før vi får vite om vi får lov til å gradere på lørdag. Hjelpes....
Jeg var på dan-timen til Master E i går. Knall time som alltid. Lærte masse med fokus på selvforsvar. Der har vi endel igjen før vi er klare. Master E trener også Hapkido med masse låsinger osv så vi lærer litt ekstra. Det er bare gull verdt. Så får vi satse på at vi lærer nok til gradering.
Vi startet med å gå gjennom poomsaene. Trenger å gå dem også for å bli akkurat litt tryggere, men vi nærmer oss der også. Master E mente at teknikkene er der og det er bare finpuss igjen. Få inn styrken, samkjøre hånd-fotteknikk osv. Ikke tenke bare gjøre!
Jeg klarte å si at jeg har vurdert å trekke meg. Det har jeg. Mange ganger. Hver dag. Men kanskje ikke reelt. Jeg har trent for mye og for hardt. Jeg har også brukt så mye av familiens tid at det er dårlig gjort å ikke gå på 110% nå. Kjeft, eller mest skjenn, fikk jeg også. BÅde fra A, L og ikke minst fra Master E. Han skal avgjøre om jeg er god nok til å gå opp. Ikke jeg. Jeg klarer ikke å vurdere det selv. Egentlig har han helt rett i det, så jeg får nesten bare stole på ham. Selv om jeg gruer meg max, og det er kanskje mer det som gjør at jeg har lyst til å trekke meg enn noe annet.....
Jeg var på dan-timen til Master E i går. Knall time som alltid. Lærte masse med fokus på selvforsvar. Der har vi endel igjen før vi er klare. Master E trener også Hapkido med masse låsinger osv så vi lærer litt ekstra. Det er bare gull verdt. Så får vi satse på at vi lærer nok til gradering.
Vi startet med å gå gjennom poomsaene. Trenger å gå dem også for å bli akkurat litt tryggere, men vi nærmer oss der også. Master E mente at teknikkene er der og det er bare finpuss igjen. Få inn styrken, samkjøre hånd-fotteknikk osv. Ikke tenke bare gjøre!
Jeg klarte å si at jeg har vurdert å trekke meg. Det har jeg. Mange ganger. Hver dag. Men kanskje ikke reelt. Jeg har trent for mye og for hardt. Jeg har også brukt så mye av familiens tid at det er dårlig gjort å ikke gå på 110% nå. Kjeft, eller mest skjenn, fikk jeg også. BÅde fra A, L og ikke minst fra Master E. Han skal avgjøre om jeg er god nok til å gå opp. Ikke jeg. Jeg klarer ikke å vurdere det selv. Egentlig har han helt rett i det, så jeg får nesten bare stole på ham. Selv om jeg gruer meg max, og det er kanskje mer det som gjør at jeg har lyst til å trekke meg enn noe annet.....
Abonner på:
Innlegg (Atom)