Desember 2013
Onsdag 18. desember 2013 Dagklasse
Torsdag 19. desember 2013 Master Class
fredag 20. desember 2013
Juletrening
Lørdag var det graderingsfest/juleavslutning på kvelden. Jeg lot mann og barn bli hjemme og dro en tur. Men dette betyr at det straks er jul og at man har juletrening. Mandag fikk jeg ikke trent for mannen skulle i et møte. Tirsdag skulle jeg trene, men sønnen min forsøkte å demontere kjøkkenet ved å ramle ned fra krakken han sto på. Egentlig et under at det gikk så fint som det gjorde! Vel, da ble selvsagt ingen trening på meg.
Onsdag morgen ble det trening. Siste dagklassen med Master M. Over jule er det full fart med jobb, så da blir det bare unntaksvis jeg evt kan snuble innom. Master M hadde en super trening. Vi varmet opp med å gå alle poomsaene vi har til gradering - begrenset til de vi kan. Det var en twist på dette... De tre første poomsaene gikk vi først uten telling på vanlig vis. Deretter gikk vi dem uten telling men med lukkede øyne. Det høres lett ut, men det er ikke det. Jeg endte stort sett opp der jeg skulle, ingen ble skadet i forsøket, men det var vanskelig!
På slutten av timen fikk Master M oss også til å gå juletullepoomsae. Fantastisk festlig og mye fnising. Utgangsposisjon i jumbi-sogi, med bevegelige reinsdyrshorn. Minnet nok kanskje meg noe mer om djevelhorn sånn rett før jul, men det kler meg kanskje bedre også. Snu mot venstre, dobbel yop-chagi og deretter en dobbel grab-blokk. SÅ i hvertfall ut som om man skulle grabbe noe. Åpen hånd som ser ut som den strekker seg frem for å lukke seg rundt noe rundt. Og med kihap. Festlig. Master M hadde til og med laget navn på denne, uten at jeg nå husker hva det var. Resten skulle han visst lære oss neste år.
Torsdag på masterclass var også en genial trening. VI fikk kjørt oss skikkelig med massevis av spark på puter. Ble fortalt at jeg så skummel ut, så jeg er strålende fornøyd. Man må jo se litt skummel ut når man driver med taekwon-do. Skal jo ikke se ut som en søt pike på søndagstur akkurat. Men nå er jeg klar for å trene mer!! Mer! Mer! Må få til ila helgen tenker jeg.
Onsdag morgen ble det trening. Siste dagklassen med Master M. Over jule er det full fart med jobb, så da blir det bare unntaksvis jeg evt kan snuble innom. Master M hadde en super trening. Vi varmet opp med å gå alle poomsaene vi har til gradering - begrenset til de vi kan. Det var en twist på dette... De tre første poomsaene gikk vi først uten telling på vanlig vis. Deretter gikk vi dem uten telling men med lukkede øyne. Det høres lett ut, men det er ikke det. Jeg endte stort sett opp der jeg skulle, ingen ble skadet i forsøket, men det var vanskelig!
På slutten av timen fikk Master M oss også til å gå juletullepoomsae. Fantastisk festlig og mye fnising. Utgangsposisjon i jumbi-sogi, med bevegelige reinsdyrshorn. Minnet nok kanskje meg noe mer om djevelhorn sånn rett før jul, men det kler meg kanskje bedre også. Snu mot venstre, dobbel yop-chagi og deretter en dobbel grab-blokk. SÅ i hvertfall ut som om man skulle grabbe noe. Åpen hånd som ser ut som den strekker seg frem for å lukke seg rundt noe rundt. Og med kihap. Festlig. Master M hadde til og med laget navn på denne, uten at jeg nå husker hva det var. Resten skulle han visst lære oss neste år.
Torsdag på masterclass var også en genial trening. VI fikk kjørt oss skikkelig med massevis av spark på puter. Ble fortalt at jeg så skummel ut, så jeg er strålende fornøyd. Man må jo se litt skummel ut når man driver med taekwon-do. Skal jo ikke se ut som en søt pike på søndagstur akkurat. Men nå er jeg klar for å trene mer!! Mer! Mer! Må få til ila helgen tenker jeg.
mandag 16. desember 2013
Kosthold og kropp
På veien mot det svarte belte så har jeg planlagt en "kroppsskulpturering" også. Hva jeg mener? Vel, etter å ha fått siste babyen så har jeg noe overflødig lagringsmateriale som jeg ønsker å levere videre (mengden energi i verden er konstant, og nå vil jeg gjerne dele litt på den energien jeg har lagret for jeg trenger den ikke). For å få til dette må jeg ha en plan og et mål...
Kroppen min har endret seg mye siden jeg fikk Vesla og kom igang med trening igjen. Jeg er sterkere og strammere de fleste steder. Nå må jeg bare forbrenne bort det øvrige. De vitale mål er tatt og notert ned.
Jeg er opptatt av naturlig og ren mat, gjerne paleo. Jeg må bli flinkere til å kutte ned på karbohydrater, kutte ut korn og øke protein inntaket. Inntaket mitt av fett er bra, men i en vektreduksjonsfase bør det vel begrenses. Når jeg har oppnådd idealvekten så kan jeg finne en normaltilstand.
Dette betyr at jeg må lage frokoster og lunsjer, herunder knekkebrød, slik at jeg får det korn/melfritt. Det blir nok ikke gjort enormt mye før jul, men etter jul. Jeg skal ikke ha det sånn at jeg aldri kan unne meg sjokolade eller godter, men jeg kan la kaker være, og jeg behøver ikke spise mye av dette. Egentlgi er jeg ganske flink når det gjelder kaker. Sjokolade er det litt verre med. Nå er det straks jul, så da får vi sette alle kluter til om tre uker når det nye året er i gang. Jeg skal tenke meg om før det, og etter jul skal jeg skjerpe inn. Det blir neppe ketogent nå, eller kanskje det er nettopp det jeg skal satse på.
Wish me luck
Kroppen min har endret seg mye siden jeg fikk Vesla og kom igang med trening igjen. Jeg er sterkere og strammere de fleste steder. Nå må jeg bare forbrenne bort det øvrige. De vitale mål er tatt og notert ned.
Jeg er opptatt av naturlig og ren mat, gjerne paleo. Jeg må bli flinkere til å kutte ned på karbohydrater, kutte ut korn og øke protein inntaket. Inntaket mitt av fett er bra, men i en vektreduksjonsfase bør det vel begrenses. Når jeg har oppnådd idealvekten så kan jeg finne en normaltilstand.
Dette betyr at jeg må lage frokoster og lunsjer, herunder knekkebrød, slik at jeg får det korn/melfritt. Det blir nok ikke gjort enormt mye før jul, men etter jul. Jeg skal ikke ha det sånn at jeg aldri kan unne meg sjokolade eller godter, men jeg kan la kaker være, og jeg behøver ikke spise mye av dette. Egentlgi er jeg ganske flink når det gjelder kaker. Sjokolade er det litt verre med. Nå er det straks jul, så da får vi sette alle kluter til om tre uker når det nye året er i gang. Jeg skal tenke meg om før det, og etter jul skal jeg skjerpe inn. Det blir neppe ketogent nå, eller kanskje det er nettopp det jeg skal satse på.
Wish me luck
søndag 15. desember 2013
Gradering
Dagen for gradering. Nervøs er virkelig en undervurdering. Tror jeg tisset fire ganger, svettet, hadde lyst til, og holdt på, å gråte, var stresset osv. Mann, barn og nervøs meg inn i bilen og avgårde. Fikk varmet opp og fokuserte på meg selv, og kun meg selv. Egentlig en gigantisk egotripp.
Fikk endel gode tips fra en av svartbeltene som sto for graderingen mens jeg varmet opp i sal 2. Det beste han sa til meg var egentlig at han mente jeg gikk poomsaene godt nok. Perfekt blir det aldri og man kan alltid bli bedre, men det var godt nok. Han tipset meg om enkelte småting, men presiserte at det skal vi se på etter graderingen.
Mens jeg tuslet rundt der spent som en stålfjær var det flere sa de var sikre på at jeg ville klare graderingen helt utmerket. Det gjør jo alltid godt å høre, selv om jeg ikke var så sikker. Det er mer enn syv år siden jeg sist graderte, og det var i NTN. Med så lang tid siden siste gradering - så jeg strengt tatt var litt ute av det - og en ny organisasjon, så opplevde jeg dette som den ultimate testen på om jeg har klart å pugge poomsaene, blokkeringene og kombinasjonene, i tillegg til å avvenne meg med laaaaange korte stillinger og ned-opp-ned bevegelsen.
Graderinger er en høytidelig affære. Jeg er vant til at sensorene er i svart dress, og at kun opproper stiller i dobok. Det er litt mindre høytidelige fargetbelte graderinger i Mudo. Heldigvis. Men det er skummelt nok uansett. Salen rigges til med bord hvor det sitter 4-6 mastere og øvrig høyt graderte som skal vurdere dine prestasjoner på matten. Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg, så er jeg ikke riktig komfortabel med å bli sett på når jeg skal yte fysisk, så dette er helt klart en utfordring for meg.
Etter at juniorene var ferdig med sin gradering, så skulle vi som er seniorer inn og stille opp. Vi hilser og alle går og setter seg langs veggen. Deretter ropes man opp og gjennomfører testen i grupper. I går var vi fire som skulle ta samme grad. Det er jo greit at vi ikke er for mange, og at vi heller ikke er for få. Først gikk vi våre tre poomsaer: taeguk oh-jang, yuk-jang og chill-jang. Jeg rotet pittelitt med en blokkering eller to, men litt feil er det nok rom for. Dessuten klarer de ikke å se alt - heldigvis. Etter poomsaene skal man gå to og to for å vise kombinasjoner, blokkeringer, praktisk selvforsvar, spark og sparring. Fra NTN var jeg vant med at vi går mønster, firevendinger, arrangert sparring, selvforsvar og sparring, i tillegg til at man må kunne svare på noen enkle teoretiske spørsmål. Gradering på Mudo er ikke egentlig noe lettere, men det er annerledes.
Uansett, jeg klarte å gjennomføre. Jeg tror ikke jeg "så" noen av sensorene. Dvs. han som hjalp meg under oppvarmingen så jeg innimellom. Ellers blokkerte jeg dem ut og hadde fokus på det jeg skulle gjøre, og kun det. Poomsaene var den største utfordringen, for det andre visste jeg at jeg kunne. Nå ble det litt rot med blokkeringene fordi min partner gjorde feil et par ganger, men så gjorde jeg feil da jeg holdt for ham etterpå. Jeg gjennomførte og var ganske høy da jeg var ferdig. Var langt høyere da jeg var ferdig og hadde bestått!! Jeg har nå 1. cup - rødt belte med svart stripe. Jeg fikk også masse ros for gjennomføringen! Jeg må jobbe med å få lengre og dypere stillinger - ironisk ikke sant? Ellers var det bra og jeg fikk til og med ros for momdollyo, et spark jeg har slitt masse med. Men jeg traff skikkelig i puta og det sang i salen.
Etter gjennomført gradering var jeg så lykkelig at jeg måtte gråte litt. Det er ikke ofte man ser meg tillate tårene å komme, og i hvertfall ikke i sånne situasjoner. Gråting osv på dette nivået pleier jeg å overlate til andre. Men nå tror jeg at jeg var så anspent og nervøs at dette forløste noen tårer. Egentlig er jo det greit det også.
Denne graderingen er ett steg nærmere svart belte. For å kunne gå dangraderingen til sommeren 2014 må jeg gjennomføre et danseminar på vinterconvention med en prøvegradering. Jeg har meldt meg på og oppkjøring til svart belte går inn i neste fase...
Fikk endel gode tips fra en av svartbeltene som sto for graderingen mens jeg varmet opp i sal 2. Det beste han sa til meg var egentlig at han mente jeg gikk poomsaene godt nok. Perfekt blir det aldri og man kan alltid bli bedre, men det var godt nok. Han tipset meg om enkelte småting, men presiserte at det skal vi se på etter graderingen.
Mens jeg tuslet rundt der spent som en stålfjær var det flere sa de var sikre på at jeg ville klare graderingen helt utmerket. Det gjør jo alltid godt å høre, selv om jeg ikke var så sikker. Det er mer enn syv år siden jeg sist graderte, og det var i NTN. Med så lang tid siden siste gradering - så jeg strengt tatt var litt ute av det - og en ny organisasjon, så opplevde jeg dette som den ultimate testen på om jeg har klart å pugge poomsaene, blokkeringene og kombinasjonene, i tillegg til å avvenne meg med laaaaange korte stillinger og ned-opp-ned bevegelsen.
Graderinger er en høytidelig affære. Jeg er vant til at sensorene er i svart dress, og at kun opproper stiller i dobok. Det er litt mindre høytidelige fargetbelte graderinger i Mudo. Heldigvis. Men det er skummelt nok uansett. Salen rigges til med bord hvor det sitter 4-6 mastere og øvrig høyt graderte som skal vurdere dine prestasjoner på matten. Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg, så er jeg ikke riktig komfortabel med å bli sett på når jeg skal yte fysisk, så dette er helt klart en utfordring for meg.
Etter at juniorene var ferdig med sin gradering, så skulle vi som er seniorer inn og stille opp. Vi hilser og alle går og setter seg langs veggen. Deretter ropes man opp og gjennomfører testen i grupper. I går var vi fire som skulle ta samme grad. Det er jo greit at vi ikke er for mange, og at vi heller ikke er for få. Først gikk vi våre tre poomsaer: taeguk oh-jang, yuk-jang og chill-jang. Jeg rotet pittelitt med en blokkering eller to, men litt feil er det nok rom for. Dessuten klarer de ikke å se alt - heldigvis. Etter poomsaene skal man gå to og to for å vise kombinasjoner, blokkeringer, praktisk selvforsvar, spark og sparring. Fra NTN var jeg vant med at vi går mønster, firevendinger, arrangert sparring, selvforsvar og sparring, i tillegg til at man må kunne svare på noen enkle teoretiske spørsmål. Gradering på Mudo er ikke egentlig noe lettere, men det er annerledes.
Uansett, jeg klarte å gjennomføre. Jeg tror ikke jeg "så" noen av sensorene. Dvs. han som hjalp meg under oppvarmingen så jeg innimellom. Ellers blokkerte jeg dem ut og hadde fokus på det jeg skulle gjøre, og kun det. Poomsaene var den største utfordringen, for det andre visste jeg at jeg kunne. Nå ble det litt rot med blokkeringene fordi min partner gjorde feil et par ganger, men så gjorde jeg feil da jeg holdt for ham etterpå. Jeg gjennomførte og var ganske høy da jeg var ferdig. Var langt høyere da jeg var ferdig og hadde bestått!! Jeg har nå 1. cup - rødt belte med svart stripe. Jeg fikk også masse ros for gjennomføringen! Jeg må jobbe med å få lengre og dypere stillinger - ironisk ikke sant? Ellers var det bra og jeg fikk til og med ros for momdollyo, et spark jeg har slitt masse med. Men jeg traff skikkelig i puta og det sang i salen.
Etter gjennomført gradering var jeg så lykkelig at jeg måtte gråte litt. Det er ikke ofte man ser meg tillate tårene å komme, og i hvertfall ikke i sånne situasjoner. Gråting osv på dette nivået pleier jeg å overlate til andre. Men nå tror jeg at jeg var så anspent og nervøs at dette forløste noen tårer. Egentlig er jo det greit det også.
Denne graderingen er ett steg nærmere svart belte. For å kunne gå dangraderingen til sommeren 2014 må jeg gjennomføre et danseminar på vinterconvention med en prøvegradering. Jeg har meldt meg på og oppkjøring til svart belte går inn i neste fase...
lørdag 14. desember 2013
Rett før gradering
Nå er det bare timer igjen til test. Jeg er vel aldri klar før en test, samtidig er jeg så klar jeg kan håpe å være. Når jeg først er der klarer jeg å blokkere ut alt og fokusere på det jeg skal gjøre der.
Gradering er høytidelig med masterne, sortbelter, dresser og det hele. Det er mer enn syv år siden sist. Litt nervøs, men snart over.
tirsdag 10. desember 2013
Stripetrening
Mudo har i sitt konsept at man skal evalueres i periodene mellom gradering. På denne måten får man hele tiden direkte og klare tilbakemeldinger på hvordan man ligger an. Når man har oppnådd gode nok ferdigheter og kunnskaper innenfor en av de tre stripene (se innlegget om "mål, krav osv"), så får man en stripe på beltet. Når man har fått alle tre stripene, så er man klar for gradering.
Gradering er en test for om du er god nok til å få ny beltegrad. Evalueringene er små deltester, mens gradering er flere sensorer, mer høytidelig.
Lørdag klarte jeg ikke siste evalueringen, noe som irriterte meg skikkelig. Var ordentlig deppa var jeg. Jeg kan jo pensumet. Det var bare tull at jeg skulle rote. Det sitter i hodet. Men i går var jeg på ny evaluering, og da satt det! Fikk siste stripen i går, så nå kan jeg gå gradering på lørdag så jeg kan bytte ut de tre stripene med en fet sort. Når det er gjort så må jeg lære mer slik at jeg kan få tre nye evalueringsstriper og bli klar for svartbeltegradering!
Gradering er en test for om du er god nok til å få ny beltegrad. Evalueringene er små deltester, mens gradering er flere sensorer, mer høytidelig.
Lørdag klarte jeg ikke siste evalueringen, noe som irriterte meg skikkelig. Var ordentlig deppa var jeg. Jeg kan jo pensumet. Det var bare tull at jeg skulle rote. Det sitter i hodet. Men i går var jeg på ny evaluering, og da satt det! Fikk siste stripen i går, så nå kan jeg gå gradering på lørdag så jeg kan bytte ut de tre stripene med en fet sort. Når det er gjort så må jeg lære mer slik at jeg kan få tre nye evalueringsstriper og bli klar for svartbeltegradering!
lørdag 7. desember 2013
Fremgang og motgang...
Det skal være litt fremover og litt bakover. Det har vel egentlig alltid vært sånn, og det er nok sånn for de aller fleste. I dag var det graderingstrening, hvor vi skal gjennom hele pensumet på tre timer. Man blir evaliert for striper samtidig.
Ingenting stemte i kroppen min idag. Jeg holder på å få den månedlige gleden, Vesla var urolig i natt så søvnen var begrenset, noe som også medfører at jeg ligger for rolig og derfor får vondt i ryggen og får låsninger. Det er også altfor lenge siden jeg har gått poomsaer.
Jeg mangler kun stripen for teknikk. Det er poomsae og kombinasjoner. Kombinasjonene sitter. Jeg må huske å bruke kihap. Det gjelder egentlig alt. Jeg går så innmari i min egen lille boble at jeg glemmer at jeg skal inkludere en reell, eller imaginær, motstander. I tillegg må jeg huske å ha vekten frempå foten, ellers klarer jeg ikke å snu på foten og få med hoftene. Og det gjør potensielt vondt!!
I dag rotet jeg også noe med poomsaene. Jeg kan dem jo egentlig godt. I dag gikk det ikke. Jeg mangler fortsatt siste stripen og det kjentes som om jeg strøk på gradering. Det er skikkelig pyton!! Egentlig bør jeg be om evaluering hele tiden, rett og slett fordi jeg hater det så innmari!
Sånn for å toppe en litt kjip dag, så gjorde jeg ett eller annet ila treningen, som føles litt som en strekk i venstre hofte og lår, uten at jeg egentlig strakk noe som helst. Nå syns jeg skikkelig synd på meg selv. Det er sikkert en patetisk ting å ha selvmedlidenhet for, og være sutrete for, men jeg skal tillate meg selv det i dag. Jeg skal være det 100 % (skikkelig Zen). I morgen går jeg videre.Men i dag skal jeg surve. Og kanskje drikke litt rødvin.
Jeg fikk en fin serviett av en kollega. På den står følgende som jeg kan slutte meg til:
Chocolate is the answer. Who cares what the question is!
Ingenting stemte i kroppen min idag. Jeg holder på å få den månedlige gleden, Vesla var urolig i natt så søvnen var begrenset, noe som også medfører at jeg ligger for rolig og derfor får vondt i ryggen og får låsninger. Det er også altfor lenge siden jeg har gått poomsaer.
Jeg mangler kun stripen for teknikk. Det er poomsae og kombinasjoner. Kombinasjonene sitter. Jeg må huske å bruke kihap. Det gjelder egentlig alt. Jeg går så innmari i min egen lille boble at jeg glemmer at jeg skal inkludere en reell, eller imaginær, motstander. I tillegg må jeg huske å ha vekten frempå foten, ellers klarer jeg ikke å snu på foten og få med hoftene. Og det gjør potensielt vondt!!
I dag rotet jeg også noe med poomsaene. Jeg kan dem jo egentlig godt. I dag gikk det ikke. Jeg mangler fortsatt siste stripen og det kjentes som om jeg strøk på gradering. Det er skikkelig pyton!! Egentlig bør jeg be om evaluering hele tiden, rett og slett fordi jeg hater det så innmari!
Sånn for å toppe en litt kjip dag, så gjorde jeg ett eller annet ila treningen, som føles litt som en strekk i venstre hofte og lår, uten at jeg egentlig strakk noe som helst. Nå syns jeg skikkelig synd på meg selv. Det er sikkert en patetisk ting å ha selvmedlidenhet for, og være sutrete for, men jeg skal tillate meg selv det i dag. Jeg skal være det 100 % (skikkelig Zen). I morgen går jeg videre.Men i dag skal jeg surve. Og kanskje drikke litt rødvin.
Jeg fikk en fin serviett av en kollega. På den står følgende som jeg kan slutte meg til:
Chocolate is the answer. Who cares what the question is!
fredag 6. desember 2013
Utfordringer og mestring
Jeg elsker utfordringer. Jeg elsker å presse meg selv litt til - hele tiden litt til. Nå har jeg dessverre ikke anledning til å utfordre meg selv hele tiden, hverken fysisk eller psykisk, men jeg tar når jeg får... og på master class i går fikk jeg...
Vi hadde en supergod sparketime, og helt på slutten tar master frem ti store puter og setter fem oppå hverandre i den ene enden av salen og fem i andre. Jump kick. Adrenaliet pumper og jeg kjenner at jeg har mest lyst til bare å si: "Nei, se dette får jeg ikke til. Jeg vil ikke prøve engang. Jeg er altfor tung i sessen og har ikke sjans. Ingen vits i å prøve når jeg ikke engang kan komme over putene, og så skulle sparke yop cha juirugi i tillegg!!" Men det sa jeg ikke... Jeg kjempet en stille kamp med meg selv, mens egoet lette etter veier ut av salen og dette. Men hvordan kan jeg utfordre meg selv og oppleve mestring om jeg stikker av med en gang det blir litt... ja, utfordrende?
På tide å snu fokus. Jeg hadde en intens samtale med meg selv på den korte stunden fra jeg skjønte hva vi skulle gjøre og til det var min tur til å forsøke. Så, ny setning: "Dette har jeg aldri gjort før, så det får jeg sikkert til." Jeg har lært denne av Pippi Langstrømpe. Det siste året har jeg sagt dette til meg selv hver gang jeg får lyst til å stikke av fra utfordringer jeg ikke mestrer. Utrolig nok så viser det seg at det hjelper. Det er gøy å forsøke, og man mestrer ofte langt mer enn man tror.
Løpe, hoppe, sprette, tro på at det funger, tørre å satse. Jeg har litt igjen før jeg er helt der, men jeg gjorde mitt beste. Når jeg oppdaget at jeg ikke døde for hvert forsøk så turte jeg mer. Nå skal det sies at på min gruppe var det en jente til som syns dette var minst like skummelt som jeg syns. Hun tok bort den ene puten, så vi hoppet bare fire. Det var i grunnen helt greit. Da traff jeg jaggu med sparket på andre siden også. (At den andre grupppen hoppet 7 puter snakker vi ikke mer om). Jeg hadde en kjempeseier i går. Jeg tok utfordringen og mestret noe jeg fryktet! Snakk om endorfinrush.
Så: Dette har jeg aldri gjort før, så det får jeg sikkert til.
Vi hadde en supergod sparketime, og helt på slutten tar master frem ti store puter og setter fem oppå hverandre i den ene enden av salen og fem i andre. Jump kick. Adrenaliet pumper og jeg kjenner at jeg har mest lyst til bare å si: "Nei, se dette får jeg ikke til. Jeg vil ikke prøve engang. Jeg er altfor tung i sessen og har ikke sjans. Ingen vits i å prøve når jeg ikke engang kan komme over putene, og så skulle sparke yop cha juirugi i tillegg!!" Men det sa jeg ikke... Jeg kjempet en stille kamp med meg selv, mens egoet lette etter veier ut av salen og dette. Men hvordan kan jeg utfordre meg selv og oppleve mestring om jeg stikker av med en gang det blir litt... ja, utfordrende?
På tide å snu fokus. Jeg hadde en intens samtale med meg selv på den korte stunden fra jeg skjønte hva vi skulle gjøre og til det var min tur til å forsøke. Så, ny setning: "Dette har jeg aldri gjort før, så det får jeg sikkert til." Jeg har lært denne av Pippi Langstrømpe. Det siste året har jeg sagt dette til meg selv hver gang jeg får lyst til å stikke av fra utfordringer jeg ikke mestrer. Utrolig nok så viser det seg at det hjelper. Det er gøy å forsøke, og man mestrer ofte langt mer enn man tror.
Løpe, hoppe, sprette, tro på at det funger, tørre å satse. Jeg har litt igjen før jeg er helt der, men jeg gjorde mitt beste. Når jeg oppdaget at jeg ikke døde for hvert forsøk så turte jeg mer. Nå skal det sies at på min gruppe var det en jente til som syns dette var minst like skummelt som jeg syns. Hun tok bort den ene puten, så vi hoppet bare fire. Det var i grunnen helt greit. Da traff jeg jaggu med sparket på andre siden også. (At den andre grupppen hoppet 7 puter snakker vi ikke mer om). Jeg hadde en kjempeseier i går. Jeg tok utfordringen og mestret noe jeg fryktet! Snakk om endorfinrush.
Så: Dette har jeg aldri gjort før, så det får jeg sikkert til.
torsdag 5. desember 2013
Nedtelling
Jeg skulle ønske man kunne ha opplevelsen av å være klar og forberedt før en test. Uansett hva slags test. Jeg er supernervøs før gradering og mangler enda den ene stripen. Jeg er så nervøs at jeg er litt småkvalm og "sur" i magen, og enda er det mer enn en uke til gradering!! Djisss....
Pust med magen! Og så spiller jeg av alle de flotte vennene på instituttet som fnyser av meg og sier at:"pfff, selvsagt klarer du dette". Fortsett å si det, så tror nok jeg på det også etterhvert.
Og hvis ikke:
This too shall pass
Pust med magen! Og så spiller jeg av alle de flotte vennene på instituttet som fnyser av meg og sier at:"pfff, selvsagt klarer du dette". Fortsett å si det, så tror nok jeg på det også etterhvert.
Og hvis ikke:
This too shall pass
onsdag 4. desember 2013
tirsdag 3. desember 2013
Sparringstrening i dag
Tirsdager er dagen for å overvinne noe av det jeg har fryktet mest... sparring. En time med hardkjør, spark, hodet som treffpunkt og trening i å tåle det å bli truffet. Er ikke bare for pyser.
Jeg har vært livredd for sparring. Under sparringsukene har jeg vært så nervøs at jeg har merket det i blæra for å si det sånn. Det er ikke noe morsomt. Men, da fungerer jeg på følgende vis: Er jeg redd for noe, så skal jeg gjøre det så mange ganger at jeg slutter å være redd. I sommer ønsket jeg å kjøre noen bratte og kjipe bakker bare for å komme over frykten. Jeg har ikke tilsvarende behov for å overvinne frykten for fallskjermhopping, strikkhopp osv. Av denne grunn har jeg begynt å gå på sparringstrening hver tirsdag. Jeg er ikke lenger redd!! Det i seg selv er en seier jeg er stolt av!!!
I dag gikk jeg stort sett hele timene med en av instituttets råeste og kuleste jenter. Jeg har ikke mulighet til å få inn treff om ikke hun vil, men det er kjempemorsomt. Hun har knallkontroll og det er gøy med en utfordring. Jeg hadde en fin økt og føler i grunnen at jeg får til endel. det har lønt seg å være på sparringstimene!
Jeg har vært livredd for sparring. Under sparringsukene har jeg vært så nervøs at jeg har merket det i blæra for å si det sånn. Det er ikke noe morsomt. Men, da fungerer jeg på følgende vis: Er jeg redd for noe, så skal jeg gjøre det så mange ganger at jeg slutter å være redd. I sommer ønsket jeg å kjøre noen bratte og kjipe bakker bare for å komme over frykten. Jeg har ikke tilsvarende behov for å overvinne frykten for fallskjermhopping, strikkhopp osv. Av denne grunn har jeg begynt å gå på sparringstrening hver tirsdag. Jeg er ikke lenger redd!! Det i seg selv er en seier jeg er stolt av!!!
I dag gikk jeg stort sett hele timene med en av instituttets råeste og kuleste jenter. Jeg har ikke mulighet til å få inn treff om ikke hun vil, men det er kjempemorsomt. Hun har knallkontroll og det er gøy med en utfordring. Jeg hadde en fin økt og føler i grunnen at jeg får til endel. det har lønt seg å være på sparringstimene!
Jeg tittet i speilet innimellom og jeg så ikke så tung ut som jeg følte meg. Det er noe med å få med det mentale og få et riktig bilde av meg selv og mine evner. Leke seg på gulvet, ha det gøy og slappe av. Jobber med saken.
To uker igjen
Det er to uker til gradering og jeg begynner å kjenne at jeg er nervøs. Jeg føler meg ikke klar, men gjør vel strengt tatt aldri det før en eksamen av noe slag. Dette er i tillegg en fysisk eksamen. Jeg må prestere fysisk, noe jeg aldri har vært komfortabel med.
Årsaken til at jeg er så ukomfortabel med å prestere fysisk? Vel, det er mer enn den vanlige "liker ikke" som de aller fleste lider av. Jeg kvier meg for å bli sett på, at noen skal se på kroppen min, på fysikken min. Hele barneskolen var et mobbehelvete og jeg våknet hver dag og gledet meg over at det var en dag mindre å våkne på barneskolen, for ting ville bli mye bedre på ungdomsskolen. Og det ble det. Men når man har blitt kalt feit gjennom mange år, så tror man på det, selv om man objektivt sett vet at det er feil. Jeg har jobbet meg gjennom hendelsene forøvrig, men min selvbevissthet om kroppen min sliter jeg enda med, og kanskje mer nå fordi jeg ikke har så mye trass igjen.
Jeg jobber kontinuerlig med to ting: Å like kroppen jeg har og leve her og nå. Jeg er stor, men jeg er sunn og sterk. Jeg mener selv jeg har en hormonell ubalanse, men legene finner ikke ut av det. Jeg har diagnosen fibromyalgi, som i seg selv egentlig viser at jeg har en ubalanse i hormonene. Når jeg er ferdig med å amme Vesla så skal jeg spandere på meg skikkelig utredning på Balder-klinikken. Det koser litt, men det er vel i grunnen helsa verdt.
Vel, tilbake til gradering. Det er altså under to uker igjen. Jeg tror pensum sitter, i hvertfall sånn noenlunde. Det er endel treninger igjen, og neste uke blir det nok hovedsakelig pensumfokus på treningene. I tillegg er det tre timer pensumkurs nå på lørdag. Jeg kan ikke annet enn å stå på og gjøre mitt beste. Jeg har gitt alt og skal fortsatt gi gass og så får vi håpe det er tilstrekkelig.
Når 1. g/cup er i boks må jeg begynne å pugge pal-jang og koryo. Det skal sitte til prøvegradering på convention i januar.... Hjelpes.
Årsaken til at jeg er så ukomfortabel med å prestere fysisk? Vel, det er mer enn den vanlige "liker ikke" som de aller fleste lider av. Jeg kvier meg for å bli sett på, at noen skal se på kroppen min, på fysikken min. Hele barneskolen var et mobbehelvete og jeg våknet hver dag og gledet meg over at det var en dag mindre å våkne på barneskolen, for ting ville bli mye bedre på ungdomsskolen. Og det ble det. Men når man har blitt kalt feit gjennom mange år, så tror man på det, selv om man objektivt sett vet at det er feil. Jeg har jobbet meg gjennom hendelsene forøvrig, men min selvbevissthet om kroppen min sliter jeg enda med, og kanskje mer nå fordi jeg ikke har så mye trass igjen.
Jeg jobber kontinuerlig med to ting: Å like kroppen jeg har og leve her og nå. Jeg er stor, men jeg er sunn og sterk. Jeg mener selv jeg har en hormonell ubalanse, men legene finner ikke ut av det. Jeg har diagnosen fibromyalgi, som i seg selv egentlig viser at jeg har en ubalanse i hormonene. Når jeg er ferdig med å amme Vesla så skal jeg spandere på meg skikkelig utredning på Balder-klinikken. Det koser litt, men det er vel i grunnen helsa verdt.
Vel, tilbake til gradering. Det er altså under to uker igjen. Jeg tror pensum sitter, i hvertfall sånn noenlunde. Det er endel treninger igjen, og neste uke blir det nok hovedsakelig pensumfokus på treningene. I tillegg er det tre timer pensumkurs nå på lørdag. Jeg kan ikke annet enn å stå på og gjøre mitt beste. Jeg har gitt alt og skal fortsatt gi gass og så får vi håpe det er tilstrekkelig.
Når 1. g/cup er i boks må jeg begynne å pugge pal-jang og koryo. Det skal sitte til prøvegradering på convention i januar.... Hjelpes.
mandag 2. desember 2013
Mudo mini games
I helgen, nærmere bestemt 1. desember, ble det arrangert Mudo mini games på instituttet. Her kom 52 utøvere i alderen tiger og junior og sparret. Alle fikk medalje, alle fikk premie og jeg tror alle hadde en fin dag. Dette var en knallgodt initiativ, og gjennomføringen var de profesjonelle verdig.
For endel år tilbake så satt jeg i styret i Vardø NTN - taekwon-do klubb og ledet i tillegg Finnmark Kampsportkrets. I egenskap av de to vervene, så har jeg vært med på å arrangere konkurranser og jeg har en ide om hvor mye jobb som ligger bak. Selv når vi har en ferdig dojang med matter og utstyret er i nærheten, så skal alt settes sammen, koordineres og gjennomføres. De som har tatt et fantastisk initiativ og har gjort all jobben på forhånd er også så heldige at de får rydde opp etterpå. Alle honnør til arrangørene!! De gjorde en kjempejobb og konkurransen, premiene, kafeen, alt var perfekt!!
For endel år tilbake så satt jeg i styret i Vardø NTN - taekwon-do klubb og ledet i tillegg Finnmark Kampsportkrets. I egenskap av de to vervene, så har jeg vært med på å arrangere konkurranser og jeg har en ide om hvor mye jobb som ligger bak. Selv når vi har en ferdig dojang med matter og utstyret er i nærheten, så skal alt settes sammen, koordineres og gjennomføres. De som har tatt et fantastisk initiativ og har gjort all jobben på forhånd er også så heldige at de får rydde opp etterpå. Alle honnør til arrangørene!! De gjorde en kjempejobb og konkurransen, premiene, kafeen, alt var perfekt!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)