Desember 2013
Onsdag 18. desember 2013 Dagklasse
Torsdag 19. desember 2013 Master Class
fredag 20. desember 2013
Juletrening
Lørdag var det graderingsfest/juleavslutning på kvelden. Jeg lot mann og barn bli hjemme og dro en tur. Men dette betyr at det straks er jul og at man har juletrening. Mandag fikk jeg ikke trent for mannen skulle i et møte. Tirsdag skulle jeg trene, men sønnen min forsøkte å demontere kjøkkenet ved å ramle ned fra krakken han sto på. Egentlig et under at det gikk så fint som det gjorde! Vel, da ble selvsagt ingen trening på meg.
Onsdag morgen ble det trening. Siste dagklassen med Master M. Over jule er det full fart med jobb, så da blir det bare unntaksvis jeg evt kan snuble innom. Master M hadde en super trening. Vi varmet opp med å gå alle poomsaene vi har til gradering - begrenset til de vi kan. Det var en twist på dette... De tre første poomsaene gikk vi først uten telling på vanlig vis. Deretter gikk vi dem uten telling men med lukkede øyne. Det høres lett ut, men det er ikke det. Jeg endte stort sett opp der jeg skulle, ingen ble skadet i forsøket, men det var vanskelig!
På slutten av timen fikk Master M oss også til å gå juletullepoomsae. Fantastisk festlig og mye fnising. Utgangsposisjon i jumbi-sogi, med bevegelige reinsdyrshorn. Minnet nok kanskje meg noe mer om djevelhorn sånn rett før jul, men det kler meg kanskje bedre også. Snu mot venstre, dobbel yop-chagi og deretter en dobbel grab-blokk. SÅ i hvertfall ut som om man skulle grabbe noe. Åpen hånd som ser ut som den strekker seg frem for å lukke seg rundt noe rundt. Og med kihap. Festlig. Master M hadde til og med laget navn på denne, uten at jeg nå husker hva det var. Resten skulle han visst lære oss neste år.
Torsdag på masterclass var også en genial trening. VI fikk kjørt oss skikkelig med massevis av spark på puter. Ble fortalt at jeg så skummel ut, så jeg er strålende fornøyd. Man må jo se litt skummel ut når man driver med taekwon-do. Skal jo ikke se ut som en søt pike på søndagstur akkurat. Men nå er jeg klar for å trene mer!! Mer! Mer! Må få til ila helgen tenker jeg.
Onsdag morgen ble det trening. Siste dagklassen med Master M. Over jule er det full fart med jobb, så da blir det bare unntaksvis jeg evt kan snuble innom. Master M hadde en super trening. Vi varmet opp med å gå alle poomsaene vi har til gradering - begrenset til de vi kan. Det var en twist på dette... De tre første poomsaene gikk vi først uten telling på vanlig vis. Deretter gikk vi dem uten telling men med lukkede øyne. Det høres lett ut, men det er ikke det. Jeg endte stort sett opp der jeg skulle, ingen ble skadet i forsøket, men det var vanskelig!
På slutten av timen fikk Master M oss også til å gå juletullepoomsae. Fantastisk festlig og mye fnising. Utgangsposisjon i jumbi-sogi, med bevegelige reinsdyrshorn. Minnet nok kanskje meg noe mer om djevelhorn sånn rett før jul, men det kler meg kanskje bedre også. Snu mot venstre, dobbel yop-chagi og deretter en dobbel grab-blokk. SÅ i hvertfall ut som om man skulle grabbe noe. Åpen hånd som ser ut som den strekker seg frem for å lukke seg rundt noe rundt. Og med kihap. Festlig. Master M hadde til og med laget navn på denne, uten at jeg nå husker hva det var. Resten skulle han visst lære oss neste år.
Torsdag på masterclass var også en genial trening. VI fikk kjørt oss skikkelig med massevis av spark på puter. Ble fortalt at jeg så skummel ut, så jeg er strålende fornøyd. Man må jo se litt skummel ut når man driver med taekwon-do. Skal jo ikke se ut som en søt pike på søndagstur akkurat. Men nå er jeg klar for å trene mer!! Mer! Mer! Må få til ila helgen tenker jeg.
mandag 16. desember 2013
Kosthold og kropp
På veien mot det svarte belte så har jeg planlagt en "kroppsskulpturering" også. Hva jeg mener? Vel, etter å ha fått siste babyen så har jeg noe overflødig lagringsmateriale som jeg ønsker å levere videre (mengden energi i verden er konstant, og nå vil jeg gjerne dele litt på den energien jeg har lagret for jeg trenger den ikke). For å få til dette må jeg ha en plan og et mål...
Kroppen min har endret seg mye siden jeg fikk Vesla og kom igang med trening igjen. Jeg er sterkere og strammere de fleste steder. Nå må jeg bare forbrenne bort det øvrige. De vitale mål er tatt og notert ned.
Jeg er opptatt av naturlig og ren mat, gjerne paleo. Jeg må bli flinkere til å kutte ned på karbohydrater, kutte ut korn og øke protein inntaket. Inntaket mitt av fett er bra, men i en vektreduksjonsfase bør det vel begrenses. Når jeg har oppnådd idealvekten så kan jeg finne en normaltilstand.
Dette betyr at jeg må lage frokoster og lunsjer, herunder knekkebrød, slik at jeg får det korn/melfritt. Det blir nok ikke gjort enormt mye før jul, men etter jul. Jeg skal ikke ha det sånn at jeg aldri kan unne meg sjokolade eller godter, men jeg kan la kaker være, og jeg behøver ikke spise mye av dette. Egentlgi er jeg ganske flink når det gjelder kaker. Sjokolade er det litt verre med. Nå er det straks jul, så da får vi sette alle kluter til om tre uker når det nye året er i gang. Jeg skal tenke meg om før det, og etter jul skal jeg skjerpe inn. Det blir neppe ketogent nå, eller kanskje det er nettopp det jeg skal satse på.
Wish me luck
Kroppen min har endret seg mye siden jeg fikk Vesla og kom igang med trening igjen. Jeg er sterkere og strammere de fleste steder. Nå må jeg bare forbrenne bort det øvrige. De vitale mål er tatt og notert ned.
Jeg er opptatt av naturlig og ren mat, gjerne paleo. Jeg må bli flinkere til å kutte ned på karbohydrater, kutte ut korn og øke protein inntaket. Inntaket mitt av fett er bra, men i en vektreduksjonsfase bør det vel begrenses. Når jeg har oppnådd idealvekten så kan jeg finne en normaltilstand.
Dette betyr at jeg må lage frokoster og lunsjer, herunder knekkebrød, slik at jeg får det korn/melfritt. Det blir nok ikke gjort enormt mye før jul, men etter jul. Jeg skal ikke ha det sånn at jeg aldri kan unne meg sjokolade eller godter, men jeg kan la kaker være, og jeg behøver ikke spise mye av dette. Egentlgi er jeg ganske flink når det gjelder kaker. Sjokolade er det litt verre med. Nå er det straks jul, så da får vi sette alle kluter til om tre uker når det nye året er i gang. Jeg skal tenke meg om før det, og etter jul skal jeg skjerpe inn. Det blir neppe ketogent nå, eller kanskje det er nettopp det jeg skal satse på.
Wish me luck
søndag 15. desember 2013
Gradering
Dagen for gradering. Nervøs er virkelig en undervurdering. Tror jeg tisset fire ganger, svettet, hadde lyst til, og holdt på, å gråte, var stresset osv. Mann, barn og nervøs meg inn i bilen og avgårde. Fikk varmet opp og fokuserte på meg selv, og kun meg selv. Egentlig en gigantisk egotripp.
Fikk endel gode tips fra en av svartbeltene som sto for graderingen mens jeg varmet opp i sal 2. Det beste han sa til meg var egentlig at han mente jeg gikk poomsaene godt nok. Perfekt blir det aldri og man kan alltid bli bedre, men det var godt nok. Han tipset meg om enkelte småting, men presiserte at det skal vi se på etter graderingen.
Mens jeg tuslet rundt der spent som en stålfjær var det flere sa de var sikre på at jeg ville klare graderingen helt utmerket. Det gjør jo alltid godt å høre, selv om jeg ikke var så sikker. Det er mer enn syv år siden jeg sist graderte, og det var i NTN. Med så lang tid siden siste gradering - så jeg strengt tatt var litt ute av det - og en ny organisasjon, så opplevde jeg dette som den ultimate testen på om jeg har klart å pugge poomsaene, blokkeringene og kombinasjonene, i tillegg til å avvenne meg med laaaaange korte stillinger og ned-opp-ned bevegelsen.
Graderinger er en høytidelig affære. Jeg er vant til at sensorene er i svart dress, og at kun opproper stiller i dobok. Det er litt mindre høytidelige fargetbelte graderinger i Mudo. Heldigvis. Men det er skummelt nok uansett. Salen rigges til med bord hvor det sitter 4-6 mastere og øvrig høyt graderte som skal vurdere dine prestasjoner på matten. Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg, så er jeg ikke riktig komfortabel med å bli sett på når jeg skal yte fysisk, så dette er helt klart en utfordring for meg.
Etter at juniorene var ferdig med sin gradering, så skulle vi som er seniorer inn og stille opp. Vi hilser og alle går og setter seg langs veggen. Deretter ropes man opp og gjennomfører testen i grupper. I går var vi fire som skulle ta samme grad. Det er jo greit at vi ikke er for mange, og at vi heller ikke er for få. Først gikk vi våre tre poomsaer: taeguk oh-jang, yuk-jang og chill-jang. Jeg rotet pittelitt med en blokkering eller to, men litt feil er det nok rom for. Dessuten klarer de ikke å se alt - heldigvis. Etter poomsaene skal man gå to og to for å vise kombinasjoner, blokkeringer, praktisk selvforsvar, spark og sparring. Fra NTN var jeg vant med at vi går mønster, firevendinger, arrangert sparring, selvforsvar og sparring, i tillegg til at man må kunne svare på noen enkle teoretiske spørsmål. Gradering på Mudo er ikke egentlig noe lettere, men det er annerledes.
Uansett, jeg klarte å gjennomføre. Jeg tror ikke jeg "så" noen av sensorene. Dvs. han som hjalp meg under oppvarmingen så jeg innimellom. Ellers blokkerte jeg dem ut og hadde fokus på det jeg skulle gjøre, og kun det. Poomsaene var den største utfordringen, for det andre visste jeg at jeg kunne. Nå ble det litt rot med blokkeringene fordi min partner gjorde feil et par ganger, men så gjorde jeg feil da jeg holdt for ham etterpå. Jeg gjennomførte og var ganske høy da jeg var ferdig. Var langt høyere da jeg var ferdig og hadde bestått!! Jeg har nå 1. cup - rødt belte med svart stripe. Jeg fikk også masse ros for gjennomføringen! Jeg må jobbe med å få lengre og dypere stillinger - ironisk ikke sant? Ellers var det bra og jeg fikk til og med ros for momdollyo, et spark jeg har slitt masse med. Men jeg traff skikkelig i puta og det sang i salen.
Etter gjennomført gradering var jeg så lykkelig at jeg måtte gråte litt. Det er ikke ofte man ser meg tillate tårene å komme, og i hvertfall ikke i sånne situasjoner. Gråting osv på dette nivået pleier jeg å overlate til andre. Men nå tror jeg at jeg var så anspent og nervøs at dette forløste noen tårer. Egentlig er jo det greit det også.
Denne graderingen er ett steg nærmere svart belte. For å kunne gå dangraderingen til sommeren 2014 må jeg gjennomføre et danseminar på vinterconvention med en prøvegradering. Jeg har meldt meg på og oppkjøring til svart belte går inn i neste fase...
Fikk endel gode tips fra en av svartbeltene som sto for graderingen mens jeg varmet opp i sal 2. Det beste han sa til meg var egentlig at han mente jeg gikk poomsaene godt nok. Perfekt blir det aldri og man kan alltid bli bedre, men det var godt nok. Han tipset meg om enkelte småting, men presiserte at det skal vi se på etter graderingen.
Mens jeg tuslet rundt der spent som en stålfjær var det flere sa de var sikre på at jeg ville klare graderingen helt utmerket. Det gjør jo alltid godt å høre, selv om jeg ikke var så sikker. Det er mer enn syv år siden jeg sist graderte, og det var i NTN. Med så lang tid siden siste gradering - så jeg strengt tatt var litt ute av det - og en ny organisasjon, så opplevde jeg dette som den ultimate testen på om jeg har klart å pugge poomsaene, blokkeringene og kombinasjonene, i tillegg til å avvenne meg med laaaaange korte stillinger og ned-opp-ned bevegelsen.
Graderinger er en høytidelig affære. Jeg er vant til at sensorene er i svart dress, og at kun opproper stiller i dobok. Det er litt mindre høytidelige fargetbelte graderinger i Mudo. Heldigvis. Men det er skummelt nok uansett. Salen rigges til med bord hvor det sitter 4-6 mastere og øvrig høyt graderte som skal vurdere dine prestasjoner på matten. Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg, så er jeg ikke riktig komfortabel med å bli sett på når jeg skal yte fysisk, så dette er helt klart en utfordring for meg.
Etter at juniorene var ferdig med sin gradering, så skulle vi som er seniorer inn og stille opp. Vi hilser og alle går og setter seg langs veggen. Deretter ropes man opp og gjennomfører testen i grupper. I går var vi fire som skulle ta samme grad. Det er jo greit at vi ikke er for mange, og at vi heller ikke er for få. Først gikk vi våre tre poomsaer: taeguk oh-jang, yuk-jang og chill-jang. Jeg rotet pittelitt med en blokkering eller to, men litt feil er det nok rom for. Dessuten klarer de ikke å se alt - heldigvis. Etter poomsaene skal man gå to og to for å vise kombinasjoner, blokkeringer, praktisk selvforsvar, spark og sparring. Fra NTN var jeg vant med at vi går mønster, firevendinger, arrangert sparring, selvforsvar og sparring, i tillegg til at man må kunne svare på noen enkle teoretiske spørsmål. Gradering på Mudo er ikke egentlig noe lettere, men det er annerledes.
Uansett, jeg klarte å gjennomføre. Jeg tror ikke jeg "så" noen av sensorene. Dvs. han som hjalp meg under oppvarmingen så jeg innimellom. Ellers blokkerte jeg dem ut og hadde fokus på det jeg skulle gjøre, og kun det. Poomsaene var den største utfordringen, for det andre visste jeg at jeg kunne. Nå ble det litt rot med blokkeringene fordi min partner gjorde feil et par ganger, men så gjorde jeg feil da jeg holdt for ham etterpå. Jeg gjennomførte og var ganske høy da jeg var ferdig. Var langt høyere da jeg var ferdig og hadde bestått!! Jeg har nå 1. cup - rødt belte med svart stripe. Jeg fikk også masse ros for gjennomføringen! Jeg må jobbe med å få lengre og dypere stillinger - ironisk ikke sant? Ellers var det bra og jeg fikk til og med ros for momdollyo, et spark jeg har slitt masse med. Men jeg traff skikkelig i puta og det sang i salen.
Etter gjennomført gradering var jeg så lykkelig at jeg måtte gråte litt. Det er ikke ofte man ser meg tillate tårene å komme, og i hvertfall ikke i sånne situasjoner. Gråting osv på dette nivået pleier jeg å overlate til andre. Men nå tror jeg at jeg var så anspent og nervøs at dette forløste noen tårer. Egentlig er jo det greit det også.
Denne graderingen er ett steg nærmere svart belte. For å kunne gå dangraderingen til sommeren 2014 må jeg gjennomføre et danseminar på vinterconvention med en prøvegradering. Jeg har meldt meg på og oppkjøring til svart belte går inn i neste fase...
lørdag 14. desember 2013
Rett før gradering
Nå er det bare timer igjen til test. Jeg er vel aldri klar før en test, samtidig er jeg så klar jeg kan håpe å være. Når jeg først er der klarer jeg å blokkere ut alt og fokusere på det jeg skal gjøre der.
Gradering er høytidelig med masterne, sortbelter, dresser og det hele. Det er mer enn syv år siden sist. Litt nervøs, men snart over.
tirsdag 10. desember 2013
Stripetrening
Mudo har i sitt konsept at man skal evalueres i periodene mellom gradering. På denne måten får man hele tiden direkte og klare tilbakemeldinger på hvordan man ligger an. Når man har oppnådd gode nok ferdigheter og kunnskaper innenfor en av de tre stripene (se innlegget om "mål, krav osv"), så får man en stripe på beltet. Når man har fått alle tre stripene, så er man klar for gradering.
Gradering er en test for om du er god nok til å få ny beltegrad. Evalueringene er små deltester, mens gradering er flere sensorer, mer høytidelig.
Lørdag klarte jeg ikke siste evalueringen, noe som irriterte meg skikkelig. Var ordentlig deppa var jeg. Jeg kan jo pensumet. Det var bare tull at jeg skulle rote. Det sitter i hodet. Men i går var jeg på ny evaluering, og da satt det! Fikk siste stripen i går, så nå kan jeg gå gradering på lørdag så jeg kan bytte ut de tre stripene med en fet sort. Når det er gjort så må jeg lære mer slik at jeg kan få tre nye evalueringsstriper og bli klar for svartbeltegradering!
Gradering er en test for om du er god nok til å få ny beltegrad. Evalueringene er små deltester, mens gradering er flere sensorer, mer høytidelig.
Lørdag klarte jeg ikke siste evalueringen, noe som irriterte meg skikkelig. Var ordentlig deppa var jeg. Jeg kan jo pensumet. Det var bare tull at jeg skulle rote. Det sitter i hodet. Men i går var jeg på ny evaluering, og da satt det! Fikk siste stripen i går, så nå kan jeg gå gradering på lørdag så jeg kan bytte ut de tre stripene med en fet sort. Når det er gjort så må jeg lære mer slik at jeg kan få tre nye evalueringsstriper og bli klar for svartbeltegradering!
lørdag 7. desember 2013
Fremgang og motgang...
Det skal være litt fremover og litt bakover. Det har vel egentlig alltid vært sånn, og det er nok sånn for de aller fleste. I dag var det graderingstrening, hvor vi skal gjennom hele pensumet på tre timer. Man blir evaliert for striper samtidig.
Ingenting stemte i kroppen min idag. Jeg holder på å få den månedlige gleden, Vesla var urolig i natt så søvnen var begrenset, noe som også medfører at jeg ligger for rolig og derfor får vondt i ryggen og får låsninger. Det er også altfor lenge siden jeg har gått poomsaer.
Jeg mangler kun stripen for teknikk. Det er poomsae og kombinasjoner. Kombinasjonene sitter. Jeg må huske å bruke kihap. Det gjelder egentlig alt. Jeg går så innmari i min egen lille boble at jeg glemmer at jeg skal inkludere en reell, eller imaginær, motstander. I tillegg må jeg huske å ha vekten frempå foten, ellers klarer jeg ikke å snu på foten og få med hoftene. Og det gjør potensielt vondt!!
I dag rotet jeg også noe med poomsaene. Jeg kan dem jo egentlig godt. I dag gikk det ikke. Jeg mangler fortsatt siste stripen og det kjentes som om jeg strøk på gradering. Det er skikkelig pyton!! Egentlig bør jeg be om evaluering hele tiden, rett og slett fordi jeg hater det så innmari!
Sånn for å toppe en litt kjip dag, så gjorde jeg ett eller annet ila treningen, som føles litt som en strekk i venstre hofte og lår, uten at jeg egentlig strakk noe som helst. Nå syns jeg skikkelig synd på meg selv. Det er sikkert en patetisk ting å ha selvmedlidenhet for, og være sutrete for, men jeg skal tillate meg selv det i dag. Jeg skal være det 100 % (skikkelig Zen). I morgen går jeg videre.Men i dag skal jeg surve. Og kanskje drikke litt rødvin.
Jeg fikk en fin serviett av en kollega. På den står følgende som jeg kan slutte meg til:
Chocolate is the answer. Who cares what the question is!
Ingenting stemte i kroppen min idag. Jeg holder på å få den månedlige gleden, Vesla var urolig i natt så søvnen var begrenset, noe som også medfører at jeg ligger for rolig og derfor får vondt i ryggen og får låsninger. Det er også altfor lenge siden jeg har gått poomsaer.
Jeg mangler kun stripen for teknikk. Det er poomsae og kombinasjoner. Kombinasjonene sitter. Jeg må huske å bruke kihap. Det gjelder egentlig alt. Jeg går så innmari i min egen lille boble at jeg glemmer at jeg skal inkludere en reell, eller imaginær, motstander. I tillegg må jeg huske å ha vekten frempå foten, ellers klarer jeg ikke å snu på foten og få med hoftene. Og det gjør potensielt vondt!!
I dag rotet jeg også noe med poomsaene. Jeg kan dem jo egentlig godt. I dag gikk det ikke. Jeg mangler fortsatt siste stripen og det kjentes som om jeg strøk på gradering. Det er skikkelig pyton!! Egentlig bør jeg be om evaluering hele tiden, rett og slett fordi jeg hater det så innmari!
Sånn for å toppe en litt kjip dag, så gjorde jeg ett eller annet ila treningen, som føles litt som en strekk i venstre hofte og lår, uten at jeg egentlig strakk noe som helst. Nå syns jeg skikkelig synd på meg selv. Det er sikkert en patetisk ting å ha selvmedlidenhet for, og være sutrete for, men jeg skal tillate meg selv det i dag. Jeg skal være det 100 % (skikkelig Zen). I morgen går jeg videre.Men i dag skal jeg surve. Og kanskje drikke litt rødvin.
Jeg fikk en fin serviett av en kollega. På den står følgende som jeg kan slutte meg til:
Chocolate is the answer. Who cares what the question is!
fredag 6. desember 2013
Utfordringer og mestring
Jeg elsker utfordringer. Jeg elsker å presse meg selv litt til - hele tiden litt til. Nå har jeg dessverre ikke anledning til å utfordre meg selv hele tiden, hverken fysisk eller psykisk, men jeg tar når jeg får... og på master class i går fikk jeg...
Vi hadde en supergod sparketime, og helt på slutten tar master frem ti store puter og setter fem oppå hverandre i den ene enden av salen og fem i andre. Jump kick. Adrenaliet pumper og jeg kjenner at jeg har mest lyst til bare å si: "Nei, se dette får jeg ikke til. Jeg vil ikke prøve engang. Jeg er altfor tung i sessen og har ikke sjans. Ingen vits i å prøve når jeg ikke engang kan komme over putene, og så skulle sparke yop cha juirugi i tillegg!!" Men det sa jeg ikke... Jeg kjempet en stille kamp med meg selv, mens egoet lette etter veier ut av salen og dette. Men hvordan kan jeg utfordre meg selv og oppleve mestring om jeg stikker av med en gang det blir litt... ja, utfordrende?
På tide å snu fokus. Jeg hadde en intens samtale med meg selv på den korte stunden fra jeg skjønte hva vi skulle gjøre og til det var min tur til å forsøke. Så, ny setning: "Dette har jeg aldri gjort før, så det får jeg sikkert til." Jeg har lært denne av Pippi Langstrømpe. Det siste året har jeg sagt dette til meg selv hver gang jeg får lyst til å stikke av fra utfordringer jeg ikke mestrer. Utrolig nok så viser det seg at det hjelper. Det er gøy å forsøke, og man mestrer ofte langt mer enn man tror.
Løpe, hoppe, sprette, tro på at det funger, tørre å satse. Jeg har litt igjen før jeg er helt der, men jeg gjorde mitt beste. Når jeg oppdaget at jeg ikke døde for hvert forsøk så turte jeg mer. Nå skal det sies at på min gruppe var det en jente til som syns dette var minst like skummelt som jeg syns. Hun tok bort den ene puten, så vi hoppet bare fire. Det var i grunnen helt greit. Da traff jeg jaggu med sparket på andre siden også. (At den andre grupppen hoppet 7 puter snakker vi ikke mer om). Jeg hadde en kjempeseier i går. Jeg tok utfordringen og mestret noe jeg fryktet! Snakk om endorfinrush.
Så: Dette har jeg aldri gjort før, så det får jeg sikkert til.
Vi hadde en supergod sparketime, og helt på slutten tar master frem ti store puter og setter fem oppå hverandre i den ene enden av salen og fem i andre. Jump kick. Adrenaliet pumper og jeg kjenner at jeg har mest lyst til bare å si: "Nei, se dette får jeg ikke til. Jeg vil ikke prøve engang. Jeg er altfor tung i sessen og har ikke sjans. Ingen vits i å prøve når jeg ikke engang kan komme over putene, og så skulle sparke yop cha juirugi i tillegg!!" Men det sa jeg ikke... Jeg kjempet en stille kamp med meg selv, mens egoet lette etter veier ut av salen og dette. Men hvordan kan jeg utfordre meg selv og oppleve mestring om jeg stikker av med en gang det blir litt... ja, utfordrende?
På tide å snu fokus. Jeg hadde en intens samtale med meg selv på den korte stunden fra jeg skjønte hva vi skulle gjøre og til det var min tur til å forsøke. Så, ny setning: "Dette har jeg aldri gjort før, så det får jeg sikkert til." Jeg har lært denne av Pippi Langstrømpe. Det siste året har jeg sagt dette til meg selv hver gang jeg får lyst til å stikke av fra utfordringer jeg ikke mestrer. Utrolig nok så viser det seg at det hjelper. Det er gøy å forsøke, og man mestrer ofte langt mer enn man tror.
Løpe, hoppe, sprette, tro på at det funger, tørre å satse. Jeg har litt igjen før jeg er helt der, men jeg gjorde mitt beste. Når jeg oppdaget at jeg ikke døde for hvert forsøk så turte jeg mer. Nå skal det sies at på min gruppe var det en jente til som syns dette var minst like skummelt som jeg syns. Hun tok bort den ene puten, så vi hoppet bare fire. Det var i grunnen helt greit. Da traff jeg jaggu med sparket på andre siden også. (At den andre grupppen hoppet 7 puter snakker vi ikke mer om). Jeg hadde en kjempeseier i går. Jeg tok utfordringen og mestret noe jeg fryktet! Snakk om endorfinrush.
Så: Dette har jeg aldri gjort før, så det får jeg sikkert til.
torsdag 5. desember 2013
Nedtelling
Jeg skulle ønske man kunne ha opplevelsen av å være klar og forberedt før en test. Uansett hva slags test. Jeg er supernervøs før gradering og mangler enda den ene stripen. Jeg er så nervøs at jeg er litt småkvalm og "sur" i magen, og enda er det mer enn en uke til gradering!! Djisss....
Pust med magen! Og så spiller jeg av alle de flotte vennene på instituttet som fnyser av meg og sier at:"pfff, selvsagt klarer du dette". Fortsett å si det, så tror nok jeg på det også etterhvert.
Og hvis ikke:
This too shall pass
Pust med magen! Og så spiller jeg av alle de flotte vennene på instituttet som fnyser av meg og sier at:"pfff, selvsagt klarer du dette". Fortsett å si det, så tror nok jeg på det også etterhvert.
Og hvis ikke:
This too shall pass
onsdag 4. desember 2013
tirsdag 3. desember 2013
Sparringstrening i dag
Tirsdager er dagen for å overvinne noe av det jeg har fryktet mest... sparring. En time med hardkjør, spark, hodet som treffpunkt og trening i å tåle det å bli truffet. Er ikke bare for pyser.
Jeg har vært livredd for sparring. Under sparringsukene har jeg vært så nervøs at jeg har merket det i blæra for å si det sånn. Det er ikke noe morsomt. Men, da fungerer jeg på følgende vis: Er jeg redd for noe, så skal jeg gjøre det så mange ganger at jeg slutter å være redd. I sommer ønsket jeg å kjøre noen bratte og kjipe bakker bare for å komme over frykten. Jeg har ikke tilsvarende behov for å overvinne frykten for fallskjermhopping, strikkhopp osv. Av denne grunn har jeg begynt å gå på sparringstrening hver tirsdag. Jeg er ikke lenger redd!! Det i seg selv er en seier jeg er stolt av!!!
I dag gikk jeg stort sett hele timene med en av instituttets råeste og kuleste jenter. Jeg har ikke mulighet til å få inn treff om ikke hun vil, men det er kjempemorsomt. Hun har knallkontroll og det er gøy med en utfordring. Jeg hadde en fin økt og føler i grunnen at jeg får til endel. det har lønt seg å være på sparringstimene!
Jeg har vært livredd for sparring. Under sparringsukene har jeg vært så nervøs at jeg har merket det i blæra for å si det sånn. Det er ikke noe morsomt. Men, da fungerer jeg på følgende vis: Er jeg redd for noe, så skal jeg gjøre det så mange ganger at jeg slutter å være redd. I sommer ønsket jeg å kjøre noen bratte og kjipe bakker bare for å komme over frykten. Jeg har ikke tilsvarende behov for å overvinne frykten for fallskjermhopping, strikkhopp osv. Av denne grunn har jeg begynt å gå på sparringstrening hver tirsdag. Jeg er ikke lenger redd!! Det i seg selv er en seier jeg er stolt av!!!
I dag gikk jeg stort sett hele timene med en av instituttets råeste og kuleste jenter. Jeg har ikke mulighet til å få inn treff om ikke hun vil, men det er kjempemorsomt. Hun har knallkontroll og det er gøy med en utfordring. Jeg hadde en fin økt og føler i grunnen at jeg får til endel. det har lønt seg å være på sparringstimene!
Jeg tittet i speilet innimellom og jeg så ikke så tung ut som jeg følte meg. Det er noe med å få med det mentale og få et riktig bilde av meg selv og mine evner. Leke seg på gulvet, ha det gøy og slappe av. Jobber med saken.
To uker igjen
Det er to uker til gradering og jeg begynner å kjenne at jeg er nervøs. Jeg føler meg ikke klar, men gjør vel strengt tatt aldri det før en eksamen av noe slag. Dette er i tillegg en fysisk eksamen. Jeg må prestere fysisk, noe jeg aldri har vært komfortabel med.
Årsaken til at jeg er så ukomfortabel med å prestere fysisk? Vel, det er mer enn den vanlige "liker ikke" som de aller fleste lider av. Jeg kvier meg for å bli sett på, at noen skal se på kroppen min, på fysikken min. Hele barneskolen var et mobbehelvete og jeg våknet hver dag og gledet meg over at det var en dag mindre å våkne på barneskolen, for ting ville bli mye bedre på ungdomsskolen. Og det ble det. Men når man har blitt kalt feit gjennom mange år, så tror man på det, selv om man objektivt sett vet at det er feil. Jeg har jobbet meg gjennom hendelsene forøvrig, men min selvbevissthet om kroppen min sliter jeg enda med, og kanskje mer nå fordi jeg ikke har så mye trass igjen.
Jeg jobber kontinuerlig med to ting: Å like kroppen jeg har og leve her og nå. Jeg er stor, men jeg er sunn og sterk. Jeg mener selv jeg har en hormonell ubalanse, men legene finner ikke ut av det. Jeg har diagnosen fibromyalgi, som i seg selv egentlig viser at jeg har en ubalanse i hormonene. Når jeg er ferdig med å amme Vesla så skal jeg spandere på meg skikkelig utredning på Balder-klinikken. Det koser litt, men det er vel i grunnen helsa verdt.
Vel, tilbake til gradering. Det er altså under to uker igjen. Jeg tror pensum sitter, i hvertfall sånn noenlunde. Det er endel treninger igjen, og neste uke blir det nok hovedsakelig pensumfokus på treningene. I tillegg er det tre timer pensumkurs nå på lørdag. Jeg kan ikke annet enn å stå på og gjøre mitt beste. Jeg har gitt alt og skal fortsatt gi gass og så får vi håpe det er tilstrekkelig.
Når 1. g/cup er i boks må jeg begynne å pugge pal-jang og koryo. Det skal sitte til prøvegradering på convention i januar.... Hjelpes.
Årsaken til at jeg er så ukomfortabel med å prestere fysisk? Vel, det er mer enn den vanlige "liker ikke" som de aller fleste lider av. Jeg kvier meg for å bli sett på, at noen skal se på kroppen min, på fysikken min. Hele barneskolen var et mobbehelvete og jeg våknet hver dag og gledet meg over at det var en dag mindre å våkne på barneskolen, for ting ville bli mye bedre på ungdomsskolen. Og det ble det. Men når man har blitt kalt feit gjennom mange år, så tror man på det, selv om man objektivt sett vet at det er feil. Jeg har jobbet meg gjennom hendelsene forøvrig, men min selvbevissthet om kroppen min sliter jeg enda med, og kanskje mer nå fordi jeg ikke har så mye trass igjen.
Jeg jobber kontinuerlig med to ting: Å like kroppen jeg har og leve her og nå. Jeg er stor, men jeg er sunn og sterk. Jeg mener selv jeg har en hormonell ubalanse, men legene finner ikke ut av det. Jeg har diagnosen fibromyalgi, som i seg selv egentlig viser at jeg har en ubalanse i hormonene. Når jeg er ferdig med å amme Vesla så skal jeg spandere på meg skikkelig utredning på Balder-klinikken. Det koser litt, men det er vel i grunnen helsa verdt.
Vel, tilbake til gradering. Det er altså under to uker igjen. Jeg tror pensum sitter, i hvertfall sånn noenlunde. Det er endel treninger igjen, og neste uke blir det nok hovedsakelig pensumfokus på treningene. I tillegg er det tre timer pensumkurs nå på lørdag. Jeg kan ikke annet enn å stå på og gjøre mitt beste. Jeg har gitt alt og skal fortsatt gi gass og så får vi håpe det er tilstrekkelig.
Når 1. g/cup er i boks må jeg begynne å pugge pal-jang og koryo. Det skal sitte til prøvegradering på convention i januar.... Hjelpes.
mandag 2. desember 2013
Mudo mini games
I helgen, nærmere bestemt 1. desember, ble det arrangert Mudo mini games på instituttet. Her kom 52 utøvere i alderen tiger og junior og sparret. Alle fikk medalje, alle fikk premie og jeg tror alle hadde en fin dag. Dette var en knallgodt initiativ, og gjennomføringen var de profesjonelle verdig.
For endel år tilbake så satt jeg i styret i Vardø NTN - taekwon-do klubb og ledet i tillegg Finnmark Kampsportkrets. I egenskap av de to vervene, så har jeg vært med på å arrangere konkurranser og jeg har en ide om hvor mye jobb som ligger bak. Selv når vi har en ferdig dojang med matter og utstyret er i nærheten, så skal alt settes sammen, koordineres og gjennomføres. De som har tatt et fantastisk initiativ og har gjort all jobben på forhånd er også så heldige at de får rydde opp etterpå. Alle honnør til arrangørene!! De gjorde en kjempejobb og konkurransen, premiene, kafeen, alt var perfekt!!
For endel år tilbake så satt jeg i styret i Vardø NTN - taekwon-do klubb og ledet i tillegg Finnmark Kampsportkrets. I egenskap av de to vervene, så har jeg vært med på å arrangere konkurranser og jeg har en ide om hvor mye jobb som ligger bak. Selv når vi har en ferdig dojang med matter og utstyret er i nærheten, så skal alt settes sammen, koordineres og gjennomføres. De som har tatt et fantastisk initiativ og har gjort all jobben på forhånd er også så heldige at de får rydde opp etterpå. Alle honnør til arrangørene!! De gjorde en kjempejobb og konkurransen, premiene, kafeen, alt var perfekt!!
torsdag 28. november 2013
Styrkekrav
Vi har som nevnt tidligre krav om å ta 35 push ups og 60 situps (crunch) for å få lov til å gradere til sort belte. Situps har ikke vært et problem på årevis, men pushups har vært en hindring. Bare mentalt har det vært en utfordring. Jeg har fibromyalgi som sitter mye i armene. En ting er at det gir smerter, i perioder såpass at jeg ikke kan bruke armene og hendene til noe tyngre enn å løfte en skriveblokk. Jeg klarer ikke å lukke hånden med tilstrekkelig kraft. I tillegg har jeg ikke vært sterk nok i armene og ikke minst i kjernemuskulaturen. Når det har vært på sitt verste, så tar jeg pushups på knokene. Fint å få herdet knokene før brekking på gradering også, selv om jeg bruker noen ekstra sekunder på å åpne hendene igjen etterpå.
Men, det jeg egentlig skulle frem til... I går på trening klarte jeg 35 pushups med strak kropp!!! Jeg har fortsatt litt igjen før det er godkjent, for jeg kom ikke langt nok ned, men jeg klarte rett antall uten å gå ned på knærne. Dette er en kjempeseier for meg!! I tillegg h adde vi brekking som jeg syns er ustyrtelig morsomt (og kjempeskummelt), så i dag er hendene mine gule og blå der jeg traff feil :-)
Men, det jeg egentlig skulle frem til... I går på trening klarte jeg 35 pushups med strak kropp!!! Jeg har fortsatt litt igjen før det er godkjent, for jeg kom ikke langt nok ned, men jeg klarte rett antall uten å gå ned på knærne. Dette er en kjempeseier for meg!! I tillegg h adde vi brekking som jeg syns er ustyrtelig morsomt (og kjempeskummelt), så i dag er hendene mine gule og blå der jeg traff feil :-)
torsdag 21. november 2013
Evalueringer...
Før gradering må jeg evalueres og godkjennes i tre "tema". Dette er nevnt i et annet innlegg. Nå har jeg fått 1. stripe for sparring og i går evaluerte jeg og fikk godkjent 2. stripe - selvforsvar. Woohooo!! Nå mangler jeg grunnteknikk før jeg er klar for gradering til 1- g/cup :-)
tirsdag 19. november 2013
WTF, TTU, ATF, ATN, NTN, ITF - OMG
I Norge, og verden, florerer det med flere foreninger på ulike nivå. Hvilke finnes, hva er forskjellene og hva er likhetene?
Først og fremst, internasjonalt er det to hovedorganisasjoner, eller hovedlinjer av taekwondo - International Taekwondo Federation og World Taekwondo Federation.
ITF hovedsete i Benidorm i Spania
AETF All European Taekwondo Federation
Først og fremst, internasjonalt er det to hovedorganisasjoner, eller hovedlinjer av taekwondo - International Taekwondo Federation og World Taekwondo Federation.
ITF hovedsete i Benidorm i Spania
AETF All European Taekwondo Federation
Mål, krav osv
Hva er mine mål frem til svart belte?
Veien frem er full av små delmål. Fra de helt enkle. Til de litt større, og endelig til DET O'STORE MÅLET: Sort belte.
Målet nås kun ved at jeg mestrer pensum. Det finnes på www.mudo.no, under arkfanen Kampsport og så Taekwondo, Opp til sort belte må jeg kunne pensum fra alle de tidligere graderingene, i tillegg til nytt. Ettersom jeg er fra ITF/NTN, så har jeg brukt tiden fra januar 2013 til å lære meg alt fra 10. til 1. gup pensum. Det er ganske mye, selv om jeg hadde grunnteknikkene inne. Det er blant annet endel detaljforskjeller mellom WTF og ITF. Det kommer jeg tilbake til i et eget innlegg.
Pensumet jeg skal gjennom er tredelt:
1. Sparring
2. Selvforsvar
3. Teknikk
I tillegg er det fysiske styrkekrav og krav om knusing/brekking.
Det aller første målet er å klare gradering til 1. gup, altså svart stripe på mitt røde belte.
Per i dag, tre og en halv uke før gradering, har jeg den første evalueringsstripen. Jeg har mao fått "godkjent" nivået på angrepsteknikker, kontringsteknikker og frisparring. Jeg er heller ikke bekymret for brekkingen til svart, for det syns jeg er så morro at det øver jeg på litt sånn dann og vann bare fordi det er morro. Det er noe eget med følelsen av en ganske hard/massiv plate som brekker i to og lager høy brekkelyd. Mulig det er barnslig, men morro er det likevel.
På trening i går, 18. november 2013, skulle vi perse på pushups. Nå er kroppen min pill råtten pga fibromyalgi, feil kosthold og fullmåne, men jeg klarte 18 på straka og neste 12 på knærne. Jeg kommer ikke langt nok ned, men syns det var ganske ok resultat likevel. Master har et opplegg for hvordan man skal bli sterk nok til armhevingene. Jeg er ikke helt der at jeg er flink nok til å øve på det, men etter gradering må jeg. Da starter virkelig hardkjøret opp mot gradering i juni.
Til graderingen 14. desember 2013 må jeg kunne tre poomsaer: Oh-, Yuk- og Chil-jang. I tillegg selvforsvar: forsvar mot rundspark og forsvar mot angriper som sitter overskrevs. I tillegg omvendt rundspark - momdollyo, to kombinasjoner og blokkeringer.
Jeg mener dette er overkommelig og at jeg bør klare det, men man vet jo aldri. Kjenner at jeg er nervøs. Jeg må jobbe litt med tilstedeværelse, hva er viktig og tillit til at jeg klarer og kan.
Veien frem er full av små delmål. Fra de helt enkle. Til de litt større, og endelig til DET O'STORE MÅLET: Sort belte.
Målet nås kun ved at jeg mestrer pensum. Det finnes på www.mudo.no, under arkfanen Kampsport og så Taekwondo, Opp til sort belte må jeg kunne pensum fra alle de tidligere graderingene, i tillegg til nytt. Ettersom jeg er fra ITF/NTN, så har jeg brukt tiden fra januar 2013 til å lære meg alt fra 10. til 1. gup pensum. Det er ganske mye, selv om jeg hadde grunnteknikkene inne. Det er blant annet endel detaljforskjeller mellom WTF og ITF. Det kommer jeg tilbake til i et eget innlegg.
Pensumet jeg skal gjennom er tredelt:
1. Sparring
2. Selvforsvar
3. Teknikk
I tillegg er det fysiske styrkekrav og krav om knusing/brekking.
Det aller første målet er å klare gradering til 1. gup, altså svart stripe på mitt røde belte.
Per i dag, tre og en halv uke før gradering, har jeg den første evalueringsstripen. Jeg har mao fått "godkjent" nivået på angrepsteknikker, kontringsteknikker og frisparring. Jeg er heller ikke bekymret for brekkingen til svart, for det syns jeg er så morro at det øver jeg på litt sånn dann og vann bare fordi det er morro. Det er noe eget med følelsen av en ganske hard/massiv plate som brekker i to og lager høy brekkelyd. Mulig det er barnslig, men morro er det likevel.
På trening i går, 18. november 2013, skulle vi perse på pushups. Nå er kroppen min pill råtten pga fibromyalgi, feil kosthold og fullmåne, men jeg klarte 18 på straka og neste 12 på knærne. Jeg kommer ikke langt nok ned, men syns det var ganske ok resultat likevel. Master har et opplegg for hvordan man skal bli sterk nok til armhevingene. Jeg er ikke helt der at jeg er flink nok til å øve på det, men etter gradering må jeg. Da starter virkelig hardkjøret opp mot gradering i juni.
Til graderingen 14. desember 2013 må jeg kunne tre poomsaer: Oh-, Yuk- og Chil-jang. I tillegg selvforsvar: forsvar mot rundspark og forsvar mot angriper som sitter overskrevs. I tillegg omvendt rundspark - momdollyo, to kombinasjoner og blokkeringer.
Jeg mener dette er overkommelig og at jeg bør klare det, men man vet jo aldri. Kjenner at jeg er nervøs. Jeg må jobbe litt med tilstedeværelse, hva er viktig og tillit til at jeg klarer og kan.
torsdag 7. november 2013
Hvordan det kan ha vært
Historien om taekwon-do
Mange har allerede skrevet ned historien om taekwon-do. Mye bedre enn jeg kan og med langt mer kunnskap enn hva jeg besitter per i dag. Se likevel for dere følgende:
I Silla dynastiet, en del av det som i dag kalles Korea, år 50 f.kr. En ung gutt på 12 år står i rismarkene. Han kjenner at musklene er slitne. Huden svir etter gårdagens mange timer ute i solen. Og dagen før det. Og dagen før det igjen og alle dagen før det igjen. Dette er livet. Han kan ingenting annet. Han har ikke lært noe annet. Akkurat som resten av familien.
Han løfter blikket og ser på familien sin. De er der alle sammen. Moren står krokrygget og svett. Mange barnefødsler har gjort sitt med kroppen hennes. Hun er sterk, men hun er sliten. Det tar på å gjøre alt for at familien skal overleve hele tiden.
Litt lenger borte står faren. Også han er sliten, men kroppen er mindre herjet med. Rundtomkring står søsknene. Alle jobber, dyrker, jakter og sanker for at familien skal ha mat. For at de skal overleve.
Gutten, la oss kalle ham Mihn, tørker svetten med ermet på jakken. Sammen med buksen og beltet (tti) heter antrekket dobok. Buksen er lang og vid, men buksebena er brettet opp. Drakten er hvit for det er lettere å holde rent. Ikke har de råd til å farge tekstilene heller. Fargen og vidden bidrar også til å holde innsektene unna, ventilerer og beskytter noe mot solen. Beltet - ti - er knyttet to ganger rundt livet og med en sommerfuglknute. Minh har lært av faren hvordan dette skal knytes for å sitte skikkelig og slik at han lett kan ha verktøyet han trenger hengende i beltet uten at det skader ham i løpet av dagen.
Minh speider utover. Langt borte ser han noe som beveger seg. Det kan være naboen, men det kan også være skattoppkreverne. Japan har okkupert Korea og den Japanske keiseren utarmer landet. Før hadde familien til Minh hatt det greit. Helt til Japan klarte å okkupere og begynte å kreve skatter. De krever 80 % av familien klarer å produsere. De har ikke mer igjen enn at de så vidt overlever. Innimellom kommer det japanere som krever mer. Da har de ikke nok. Forrige vinter hadde de så vidt overlevd.
Minh jobber videre og glemmer etter hvert bevegelsen han så i bakgrunnen. Helt til han hører rop. Det har visst skjedd noe borte hos naboen. Han løfter blikket og ser japanske soldater komme i full galopp. Koreanerene får ikke lenger ha hester. Eller våpen. De kan ikke beskytte seg når japanske soldater kommer med sine hester, rustninger av tre og samuraisverd.
Noen timer senere sitter Minh utmattet i en dam av blod. De japanske soldatene var ikke fornøyd med utbyttet av avlingen. Det ble krangel. Foreldrene til Minh hadde gjort alt de kunne for å beskytte familien sin. Alle ble slaktet. Ingen andre enn Minh overlevde. Han hadde klart å gjemme seg et sted hvor soldatene ikke fant ham, men hvor han så alt sammen. Hvordan skulle de klart å forsvare seg? De har ingen våpen.
Minh stolpret seg ut da soldatene ikke lenger kunne høres utenfor huset deres. Han visste ikke hvor han skulle, hvem han skulle søke til. Han klarte ikke tenke. Svart tomhet fylte hele Minh, fysisk og psykisk. Minh vandret. Han gikk dit bena førte ham, uten at det var en bevisst vurdering av hvilken retning han gikk.
Den unge gutten som brått var blitt alene i verden visste ikke hvor han var eller hvor lenge han var gått da han ble slått overende. Tre gutter angrep ham, kastet han i bakken og holdt ham fast. Minh gjorde ikke motstand. Han var apatisk. Ut fra vegetasjonen på siden av veien kom en noe eldre gutt. Han var lederen av gjengen. Minh var ikke redd for å dø. Han hadde ikke noe å leve for. Ledergutten så på Minh og beordret guttene til å ta ham med. Han var visst en av dem?
De gikk et stykke innover i skogen. De gikk til en lysning. Her så Minh andre koreanske barn, gutter og jenter, ungdommer. Noen øvet seg på slag, andre på spark. Noen var flinke. Andre var helt ferske.
"Vil du kjempe for et fritt Korea?" spør ledergutten. "Ønsker du å kjempe for en fredelig og harmonisk verden? Vi kan lære deg hvordan, og sammen er vi sterke."
Den dagen sluttet Minh å gråte og begynte å kjempe....
For alt jeg vet så kan dette ha skjedd. Eller noe tilsvarende. Rent faktamesdig er det ikke helt riktig, tid, sted osv. Det finnes det eget innlegg om. Det jeg har skjønt er at kjernen av taekwon-do utviklet seg som motstand under Japans okkupasjon av landet. Koreanerene fikk ikke ha våpen eller hester og kunne vanskelig forsvare seg. Kapmkunstene var allerede eksisterende i ulike former, og man videreutviklet disse. På grunn av forbudet mot våpen og behovet for å kunne knuse rustninger av tre på soldater til hest, ble man nødt til å utvikle kraftfulle teknikker som nådde høyt. Dette kan man blant annet se i dagens høye og flygende sidespark som er designet for å knuse nettopp rustningen av tre til en soldat til hest.
Mange har allerede skrevet ned historien om taekwon-do. Mye bedre enn jeg kan og med langt mer kunnskap enn hva jeg besitter per i dag. Se likevel for dere følgende:
I Silla dynastiet, en del av det som i dag kalles Korea, år 50 f.kr. En ung gutt på 12 år står i rismarkene. Han kjenner at musklene er slitne. Huden svir etter gårdagens mange timer ute i solen. Og dagen før det. Og dagen før det igjen og alle dagen før det igjen. Dette er livet. Han kan ingenting annet. Han har ikke lært noe annet. Akkurat som resten av familien.
Han løfter blikket og ser på familien sin. De er der alle sammen. Moren står krokrygget og svett. Mange barnefødsler har gjort sitt med kroppen hennes. Hun er sterk, men hun er sliten. Det tar på å gjøre alt for at familien skal overleve hele tiden.
Litt lenger borte står faren. Også han er sliten, men kroppen er mindre herjet med. Rundtomkring står søsknene. Alle jobber, dyrker, jakter og sanker for at familien skal ha mat. For at de skal overleve.
Gutten, la oss kalle ham Mihn, tørker svetten med ermet på jakken. Sammen med buksen og beltet (tti) heter antrekket dobok. Buksen er lang og vid, men buksebena er brettet opp. Drakten er hvit for det er lettere å holde rent. Ikke har de råd til å farge tekstilene heller. Fargen og vidden bidrar også til å holde innsektene unna, ventilerer og beskytter noe mot solen. Beltet - ti - er knyttet to ganger rundt livet og med en sommerfuglknute. Minh har lært av faren hvordan dette skal knytes for å sitte skikkelig og slik at han lett kan ha verktøyet han trenger hengende i beltet uten at det skader ham i løpet av dagen.
Minh speider utover. Langt borte ser han noe som beveger seg. Det kan være naboen, men det kan også være skattoppkreverne. Japan har okkupert Korea og den Japanske keiseren utarmer landet. Før hadde familien til Minh hatt det greit. Helt til Japan klarte å okkupere og begynte å kreve skatter. De krever 80 % av familien klarer å produsere. De har ikke mer igjen enn at de så vidt overlever. Innimellom kommer det japanere som krever mer. Da har de ikke nok. Forrige vinter hadde de så vidt overlevd.
Minh jobber videre og glemmer etter hvert bevegelsen han så i bakgrunnen. Helt til han hører rop. Det har visst skjedd noe borte hos naboen. Han løfter blikket og ser japanske soldater komme i full galopp. Koreanerene får ikke lenger ha hester. Eller våpen. De kan ikke beskytte seg når japanske soldater kommer med sine hester, rustninger av tre og samuraisverd.
Noen timer senere sitter Minh utmattet i en dam av blod. De japanske soldatene var ikke fornøyd med utbyttet av avlingen. Det ble krangel. Foreldrene til Minh hadde gjort alt de kunne for å beskytte familien sin. Alle ble slaktet. Ingen andre enn Minh overlevde. Han hadde klart å gjemme seg et sted hvor soldatene ikke fant ham, men hvor han så alt sammen. Hvordan skulle de klart å forsvare seg? De har ingen våpen.
Minh stolpret seg ut da soldatene ikke lenger kunne høres utenfor huset deres. Han visste ikke hvor han skulle, hvem han skulle søke til. Han klarte ikke tenke. Svart tomhet fylte hele Minh, fysisk og psykisk. Minh vandret. Han gikk dit bena førte ham, uten at det var en bevisst vurdering av hvilken retning han gikk.
Den unge gutten som brått var blitt alene i verden visste ikke hvor han var eller hvor lenge han var gått da han ble slått overende. Tre gutter angrep ham, kastet han i bakken og holdt ham fast. Minh gjorde ikke motstand. Han var apatisk. Ut fra vegetasjonen på siden av veien kom en noe eldre gutt. Han var lederen av gjengen. Minh var ikke redd for å dø. Han hadde ikke noe å leve for. Ledergutten så på Minh og beordret guttene til å ta ham med. Han var visst en av dem?
De gikk et stykke innover i skogen. De gikk til en lysning. Her så Minh andre koreanske barn, gutter og jenter, ungdommer. Noen øvet seg på slag, andre på spark. Noen var flinke. Andre var helt ferske.
"Vil du kjempe for et fritt Korea?" spør ledergutten. "Ønsker du å kjempe for en fredelig og harmonisk verden? Vi kan lære deg hvordan, og sammen er vi sterke."
Den dagen sluttet Minh å gråte og begynte å kjempe....
For alt jeg vet så kan dette ha skjedd. Eller noe tilsvarende. Rent faktamesdig er det ikke helt riktig, tid, sted osv. Det finnes det eget innlegg om. Det jeg har skjønt er at kjernen av taekwon-do utviklet seg som motstand under Japans okkupasjon av landet. Koreanerene fikk ikke ha våpen eller hester og kunne vanskelig forsvare seg. Kapmkunstene var allerede eksisterende i ulike former, og man videreutviklet disse. På grunn av forbudet mot våpen og behovet for å kunne knuse rustninger av tre på soldater til hest, ble man nødt til å utvikle kraftfulle teknikker som nådde høyt. Dette kan man blant annet se i dagens høye og flygende sidespark som er designet for å knuse nettopp rustningen av tre til en soldat til hest.
mandag 4. november 2013
Oppstart av taekwon-do
Det er nå ti år siden jeg gikk til min første taekwon-do time. Jeg var 26 år og begynte på Bærum NTN taekown-do klubb. Vi trente i en av gymsalene på Lysaker skole.
Jeg har alltid hatt lyst til å trene kampsport. Egentlig hadde jeg mest lyst til karate. Det er nok litt fordi det var det jeg kjente til, det som var best kjent da jeg var barn. Og så må vi ikke glemme Ralph Macchio i Karate Kid. Wax on, wax off osv. Ettersom jeg ble mobbet gjennom hele barneskolen, så følte jeg kanskje et behov for den fysiske mestringen. Dessverre fikk jeg aldri lov av mine foreldre. Den gang sa de at det var ikke for jenter, og ja de er ganske konservative på enkelte områder. Nå i voksen alder har de sagt at de syns jeg slo og sparket mer enn nok. Det er sikkert riktig, ettersom jeg forsvarte meg daglig mot mobberne på skolen. Jeg tror det hadde vært lurere å undersøke hva dette egentlig er og hva man gjør. Den dag i dag mener jeg at dette ville gitt meg en positiv arena som ville gjort hverdagene mine lettere. Jeg hadde ridning en dag i uken, og det ga meg veldig mye. Likevel ser jeg at kroppsbildet og livet mitt hadde hatt godt av kampkunst. Men foreldrene mine skjønner ikke i dag heller at det "er noe gøy å drive og slå og sparke sånn". Dem om det.
Så, litt tilbake igjen. Jeg har alltid ønsket å drive med kampsport, men fikk ikke lov. Jeg måtte bli 26 år før jeg kom i gang. Da var det en venninne av meg som hadde lyst til å begynne med taekwon-do, så da hev jeg meg rett og slett med. Og jeg har aldri angret! Jeg har vært så ivrig at jeg stilte på første gradering med kraftig overtråkk og krykker. Men det gikk godt. Jeg har strøket på gradering også. Det var en periode jeg var lite motivert, bla. pga systemet og representantene for systemet jeg trente under da.
Etter et halvt år i Bærum NTN flyttet jeg til Vardø i Finnmark. Ett av kriteriene for å ta jobben der oppe var at det måtte være taekwon-do trening. Innerst inne tenkte jeg at dette var måten å slippe å reise oppover. Men der tok jeg feil. I februar 2004 begynte jeg å trene for Vardø NTN taekwon-do klubb.
Høsten 2006 skulle jeg gå opp til 1. gup, men pga komplikasjoner i svangerskapet med min eldste, så måtte jeg gi meg med trening. Ettersom jeg da var alene-mamma, så ble treningen lagt på is. Helt til jeg traff verdens beste mann og fikk barn nummer to. Da Vesla var tre uker gammel tok jeg igjen på meg doboken og det røde belte og stilte på trening....
Tidligere trente jeg innen ITF systemet - som er International Taekwon-do Federation om jeg ikke husker feil. Der trener man firevendinger (saju ?), ho sin sul, ilbo og sambo matsogi. Man trener mønster som heter tul, og man bruker sinusbevegelser - altså ned opp ned bevegelser. Det skal også pustes kraftig ut ved treff med en teknikk, slik at man får en karakteristisk pustelyd, nærmest som plystring. At det finnes flere grener av det som strengt tatt er det samme er i seg selv en forunderlighet. Det er så mye politikk i dette fra Korea at det kanskje er bedre at man har to fraksjoner av dette enn at man krangler internt.
For litt over ett år siden begynte min sønn å trene på Mudo Tiger. Dette er taekwon-do trening for barn mellom 5 og 7 år. De fleste andre klubber har en nedre aldersgrense på 7 eller 8 år. Det gjelder nesten alle kampkunster og kampsporter. Men her har man altså laget en taekwondo-fisert allidrett for barna. Jeg kan fortelle mer om dette senere. Etter å ha fulgt Høvdingen noen ganger, så bestemte jeg meg for å ta opp igjen min egen trening. Samboeren trener også på Mudo og har i dag blått belte. Mudo er tilknyttet Kukkiwon i Korea og da WTF - World Taekwon-do Federation.
Tre uker etter at jeg nedkom med Vesla stilte jeg opp på første trening. Dagklassen til Morten Drage. Selv om jeg har rødt belte så kunne jeg INGENTING. Sjeldent opplever jeg nervøsitet på denne måten. Dette er et annet system og jeg har måttet lære om ikke alt, så i hvertfall mye fra grunnen. Jeg skal snart ta første gradering - da får jeg svart stripe på det røde beltet og kan gå opp til sort belte til sommeren 2014. Det er målet jeg har satt meg. Dette skal jeg klare!!
Jeg har alltid hatt lyst til å trene kampsport. Egentlig hadde jeg mest lyst til karate. Det er nok litt fordi det var det jeg kjente til, det som var best kjent da jeg var barn. Og så må vi ikke glemme Ralph Macchio i Karate Kid. Wax on, wax off osv. Ettersom jeg ble mobbet gjennom hele barneskolen, så følte jeg kanskje et behov for den fysiske mestringen. Dessverre fikk jeg aldri lov av mine foreldre. Den gang sa de at det var ikke for jenter, og ja de er ganske konservative på enkelte områder. Nå i voksen alder har de sagt at de syns jeg slo og sparket mer enn nok. Det er sikkert riktig, ettersom jeg forsvarte meg daglig mot mobberne på skolen. Jeg tror det hadde vært lurere å undersøke hva dette egentlig er og hva man gjør. Den dag i dag mener jeg at dette ville gitt meg en positiv arena som ville gjort hverdagene mine lettere. Jeg hadde ridning en dag i uken, og det ga meg veldig mye. Likevel ser jeg at kroppsbildet og livet mitt hadde hatt godt av kampkunst. Men foreldrene mine skjønner ikke i dag heller at det "er noe gøy å drive og slå og sparke sånn". Dem om det.
Så, litt tilbake igjen. Jeg har alltid ønsket å drive med kampsport, men fikk ikke lov. Jeg måtte bli 26 år før jeg kom i gang. Da var det en venninne av meg som hadde lyst til å begynne med taekwon-do, så da hev jeg meg rett og slett med. Og jeg har aldri angret! Jeg har vært så ivrig at jeg stilte på første gradering med kraftig overtråkk og krykker. Men det gikk godt. Jeg har strøket på gradering også. Det var en periode jeg var lite motivert, bla. pga systemet og representantene for systemet jeg trente under da.
Etter et halvt år i Bærum NTN flyttet jeg til Vardø i Finnmark. Ett av kriteriene for å ta jobben der oppe var at det måtte være taekwon-do trening. Innerst inne tenkte jeg at dette var måten å slippe å reise oppover. Men der tok jeg feil. I februar 2004 begynte jeg å trene for Vardø NTN taekwon-do klubb.
Høsten 2006 skulle jeg gå opp til 1. gup, men pga komplikasjoner i svangerskapet med min eldste, så måtte jeg gi meg med trening. Ettersom jeg da var alene-mamma, så ble treningen lagt på is. Helt til jeg traff verdens beste mann og fikk barn nummer to. Da Vesla var tre uker gammel tok jeg igjen på meg doboken og det røde belte og stilte på trening....
Tidligere trente jeg innen ITF systemet - som er International Taekwon-do Federation om jeg ikke husker feil. Der trener man firevendinger (saju ?), ho sin sul, ilbo og sambo matsogi. Man trener mønster som heter tul, og man bruker sinusbevegelser - altså ned opp ned bevegelser. Det skal også pustes kraftig ut ved treff med en teknikk, slik at man får en karakteristisk pustelyd, nærmest som plystring. At det finnes flere grener av det som strengt tatt er det samme er i seg selv en forunderlighet. Det er så mye politikk i dette fra Korea at det kanskje er bedre at man har to fraksjoner av dette enn at man krangler internt.
For litt over ett år siden begynte min sønn å trene på Mudo Tiger. Dette er taekwon-do trening for barn mellom 5 og 7 år. De fleste andre klubber har en nedre aldersgrense på 7 eller 8 år. Det gjelder nesten alle kampkunster og kampsporter. Men her har man altså laget en taekwondo-fisert allidrett for barna. Jeg kan fortelle mer om dette senere. Etter å ha fulgt Høvdingen noen ganger, så bestemte jeg meg for å ta opp igjen min egen trening. Samboeren trener også på Mudo og har i dag blått belte. Mudo er tilknyttet Kukkiwon i Korea og da WTF - World Taekwon-do Federation.
Tre uker etter at jeg nedkom med Vesla stilte jeg opp på første trening. Dagklassen til Morten Drage. Selv om jeg har rødt belte så kunne jeg INGENTING. Sjeldent opplever jeg nervøsitet på denne måten. Dette er et annet system og jeg har måttet lære om ikke alt, så i hvertfall mye fra grunnen. Jeg skal snart ta første gradering - da får jeg svart stripe på det røde beltet og kan gå opp til sort belte til sommeren 2014. Det er målet jeg har satt meg. Dette skal jeg klare!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)